I VÅRES HAR vi sett flere signaler som tyder på at kvalitetsvirke i stadig større grad verdsettes. Skogeier Henri Knackstedt kunne i Norsk Skogbruk nr 1 fortelle om forhandlinger med tyske kjøpere som innrømmer at virket fra Norge holder bedre mål enn raskt tysk volumvirke. Og de synes villige til å betale for den merverdien. Anders Øynes i AT Skog bekreftet i forrige nummer at eksportselskapet deres Viken AT Market erfarer noe av det samme.
ETTER ÅRTIER DER alle har snakket om kvalitet, men markedet kun har belønnet volum, er dette gledelig. Men etter vår mening også en åpenbar konsekvens av tidens grønne trender. Der man står på hodet for å sikre sortering, ombruk og gjenvinning av avfall til siste rest, er det jo bare dumt å ikke bruke råstoffet optimalt i første omgang.
VI SER I en sak i dette nummeret av Norsk Skogbruk hvordan kvalitetsvirke åpenbart kastes bort på grunn av enten hastverk, kunnskapsløshet eller en lite tilpasset verdikjede.
Erfaringene tradisjonshåndverkerne gjør viser at moderne byggeri i stor grad ikke utnytter de iboende egenskapene i virket eller at materialene brukes feil, noe som blant annet fører til større materialbehov og raskere råtning.
DETTE KAN VI ikke ta oss råd til når verden går inn i en tid med knapphet på jomfruelig råstoff, biomasse fra skogen er under press og bruk og kast-mentaliteten skal erstattes av sirkulære prinsipper – der blant annet kvalitet og varighet på produktene må inngå. (Det burde også være i alles interesse å heller betale mer for et varig produkt. Det er jo ikke så gøy å stå i malingsstigen hvert femte år eller skifte ut materialer som råtner etter kort tid.)
DET SKAPER OGSÅ merkostnader når vi har bestemt oss for å ivareta kulturarven vår i form av gamle verneverdige bygg og kirker. Her har Riksantikvaren erfart at gamle materialer som har stått i over 100 år, har blitt skiftet ut med moderne material som man har måttet skifte igjen etter kort tid. Rett og slett merarbeid og kostnader, fordi materialene ikke holdt mål. Når det nå skal brukes ti milliarder kroner på et program for kirkerestaurering, er flere usikre på om det er mulig å skaffe de kvalitetsmaterialene som trengs.
Dette er både en oppgave og en mulighet for skogbruket. For med rett inngang, burde det være en god del penger å tjene for skogeiere med annen skog enn bestand av planta gran og furu. Dette kvalitetsvirket fins gjerne i gammel skog som ikke har vært flatehogd. Lyder dette kjent?
DENNE NATURSKOGEN, FRA før krigen omtrent (pr definisjon), finnes det rundt 30 prosent av i Norge. Og i vinter besluttet klima- og miljøministeren at den skal kartlegges for verneverdier. De ulike materialkvalitetene i skogen til riktig bruk i bygg må også kartlegges, skal vi få noe glede av dem. Så må et samarbeid mellom de aktuelle skogeierne og de som skal benytte kvalitetene i byggerier etableres. For det er en prosess fra skog til bygg, konkluderer tradisjonshåndverker Jon Bojer Godal i saken om kvalitetsvirke.
KAN MAN HA to tanker i hodet samtidig? Kan man kartlegge miljøverdier til skogvern og samtidig sikre en oversikt over materialkvaliteter til verneverdige bygg? Det politiske målet for skogvern er på 10 prosent. De ikkeflatehogde naturskogene utgjør 30 prosent. Skogproduksjon av slike materialkvaliteter krever imidlertid mer lukket hogst med naturlig foryngelse som skaper større variasjon i egenskapene – en skjøtselstrend med økende interesse, men også å la skogen stå lenger. Alt i alt et skogbruk som kan komme til å koste skogeierne mer. Kan politikerne tilby en støtteordning som frister skogeierne av de resterende 20 prosentene til en skogforvaltning som sikrer både naturinteresser (jf naturavtalen) og materialer til restaurering av gamle bygg?
ET SLIKT PROSJEKT kan samtidig være et springbrett til å bygge kunnskap og kompetanse med overføringsverdi til moderne byggeri inn i et grønt skifte og en sirkulær økonomi, der vi blir tvunget til å sikre mer kvalitet og varighet på produktene. Markedet tyder på at Europa begynner å bli klar for kvalitet allerede. Er vi klare til å levere?