Hele bygda var i ferd med å stenge, men tømmerbilene dundret gjennom Bjelland. Et par vedkløyvere og et lager kunne kanskje bidra med noen arbeidsplasser, tenkte Arne Roland.
I dag har selskapet Trekraft investert 20–25 millioner kroner i en vedfabrikk her, flere nye anlegg er på gang andre steder, og mannen er også trukket inn i styre og stell i andre aktuelle industriprosjekter i skognæringen.
Arne Roland er egentlig siviløkonom fra det første kullet som tok olje næringens tekniske økonomiutdanning i Kristiansand i 1992.
– Ja, det var Statoil og Saga som initierte en slik kombinasjonsutdanning med spesialisering i prosjektstyring, der målet var å utdanne folk til å styre store prosjekter, forteller Roland som også gikk rett inn i oljenæringen i sin første jobb. Det ble Aker Verdal som første stopp, et selskap han skulle få bred erfaring fra i over 20 år.
– Jeg startet på Verdal, men beveget meg etter hvert gjennom nesten alle de ulike divisjonene, inkludert to år i Houston i USA. Blant annet var jeg økonomidirektør i en divisjon med ti milliarder i omsetning og fem tusen ansatte, forteller han om sin varierte jobbhverdag i Aker, der han stort sett bekledde lederjobber.
Siden har mannen utvidet sin portefølje med flere fagfelt. Fra 2012 til 2017 var han direktør i helikopterselskapet CHC Helikopter Service. Et selskap som driver søk og redning og transport av folk til oljeplattformer og som mange i 2012 mente ikke hadde noen fremtid da Roland steppet inn – nettopp en utfordring som tennergnisten i ham, ifølge ham selv. Da han ga seg var selskapet godt på skinner igjen. Siden har han brukt sine erfaringer og jobbet som konsulent. For Roland kan telle og brukes gjerne som økonomisk «ryddegutt».
– Jeg har blitt bedt om å gå inn som interimleder i flere selskaper, når en leder går, i påvente av at man får på plass en ny. Blant annet i ferjeselskapet Fjord Line og nå for en måned siden takket jeg ja til å overta som interimdirektør i droneselskapet Nordic Unmanned, forteller han.
Norsk Skogbruk besøker Arne Roland 1. mai
– en ledig dag mellom arbeidsreiser til kunder i USA og Tyskland. Den tilbringes på hytta i Bjelland, egentlig en gammel husmannsplass som er nabo til den nye vedfabrikken. For inni denne travle direktøren banker et hjerte for hjembygda. Og kombinert med bred erfaring i å sette teknikk og økonomi sammen og tenke industrialisering, skulle det resultere i en ny mulighet for Bjelland i gamle Marnardal kommune
– «et veikryss» 4–5 mil nord for Mandal.
– Er du sulten? Jeg har stekt opp en quiche jeg. Du spiser vel med oss? Her er noen varme strømper, det er litt gulvkaldt her. Det er kona Anne Gro som tar imot i den gamle lafta delen av hytta
– husmannsplassen som huset to familier under krigen. I dag har den et moderne påbygg og «barna» mener stua er litt liten
– til og med til hytte å være. Her tilbringer Arne og Anne Gro tiden når det er skoleferie fra hennes lærerjobb. Og barna Karen (23) og Amanda (26) er vokst opp med ferier med familie og venner i bygda. Veien er ikke så lang fra bopelen deres i Stavanger. – Vi gikk både på barne og ungdomsskole sammen vi, men det var først etter jeg kom hjem fra et års utveksling i USA på videregående vi virkelig traff hverandre, ler Anne Gro, når hun forteller om da de to ble kjærester. Siden har de holdt sammen.
Og så mange å velge mellom på Bjelland var det kanskje ikke. Bygda teller rundt 400 innbyggere. Og nå går det faktisk oppover. Slik var det ikke i 2014, da Roland så seg nødt til å ta affære.
– Det startet med bensinstasjonseieren. Helsa hans skrantet og han ønsket å legge ned eller selge. Det samme med byggevaren som han også drev i samme bygget. På Joker’n ble det stadig vanskeligere å få nok omsetning til forsvarlig drift, og eieren ønsket også å gjøre noe annet, så da stod også nærbutikken i fare. Og da rådmannen påpekte at elevtallet på skolen var blitt faretruende lavt og truet med nedleggelse, var vi redd hele bygda ville forsvinne, forteller Roland. Han og en håndfull andre lokalpatrioter skjønte at noen måtte ta grep.
– Dette var ikke en jobb for kommunen, det trengtes ny næringsvirksomhet i bygda. Næringsarealet ved bensinstasjonen hadde stått i 30 år uten nye etableringer av noe slag og besto av 70 dekar med skog. Og Bjelland er en skogbygd, der gårdsbrukene har litt grasland og mest skog,forteller Roland. Han konstaterte at tømmerbilene dundret ut av bygda til kysten. Så brettet han opp ermene, sammen med bygdefolket, ryddet unna skogen på næringsområdet og tenkte å investere i noen mindre vedmaskiner og et lager:
– Så kunne det jo bli noen arbeidsplasser ved å foredle noe av skogen selv her i bygda, tenkte jeg, forklarer han.
Men sånn er ikke Arne Roland. Økonomen måtte selvsagt regne nøye på prosjektet og fant ut at for at det skulle lønne seg måtte det produseres store mengder, helst bortimot 700 000 vedsekker i året.
– Det måtte industrialiseres, om det skulle gi skikkelige arbeidsplasser. Vi ville jo ikke etablere noe som baserte seg dugnadsinnsats og dårlige lønninger, understreker han. Roland så også at potensialet i et markedssegment som ingen hadde tatt før.
– Norsk ved stammer jo stort sett fra små produsenter og mye selges privat. Men i tillegg finnes et marked som de store kjedene betjener, og som i stor grad baserer seg på importved. Mens landet for øvrig gror igjen og en god del tømmer, blant annet fra Bjelland, altså kjøres til kysten og eksporteres, påpeker Roland.
Resultatet er at det nå er startet opp med en brukt italiensk Pezzolato ved maskin med eget datasystem, tømmer bord fra et sagbruk, biofyrte tørkekonteinere (også kjøpt brukt) og egen utviklete sammenkoplingssystemer. Pakkelinje og lager etableres i parkeringsanlegg fra Kristiansand, som ble plukket ned i vinter og settes opp i disse dager. På plassen ligger rundt 350 m³ bjørke tømmer fra nærområdet, nok til noen ukers produksjon. Vedmaskinen dundrer i vei og ved hjelp av lasermåling bestemmer maskinen selv hvordan hver kubbe skal kløyves i henhold til norsk vedstandard. Best går maskinen på litt stor og rettvokst bjørk, men både mindre og slengete stokker passerer Lars Haugland som sitter bak spakene. Han er bonde, som etter mange år med det han kaller krevende landbrukspolitikk, lever dårlig på ammekyr og er glad for en 100 % jobb som driftsleder på Trekrafts vedfabrikk på Bjelland. Med sin praktiske erfaring kurerer han de stadige «barnesykdommene» på anlegget fortløpende sammen med en kollega
– foreløpig på ett skift. Produksjonen er etter en måneds drift allerede oppe i en takt som tilsvarer at det går 3000–4000 m³ per år gjennom maskineriet, men på sikt regner Roland med 10 000 m³ på tre skift. Da kan bli åtteti arbeidsplasser.
Så hvordan kom han dit? Dette vedprosjektet har nesten levd sitt eget liv, opplever Roland. Etter at han startet opp arbeidet med ideen i 2019, ringte nemlig Svein Bjerke i Varma AS på Hønefoss, et selskap som startet opp i 2014 og har utviklet egen produksjon og pakkelinje for industriell ved og brikettproduksjon på Treklyngen
– uten at det har tatt helt av.
– Varma har brukt mye penger på å utvikle, teste og profesjonalisere sin produksjonslinje og gjennom det høstet mange og viktige erfaringer. Men det har også kostet mye, kommenterer Roland. Ideen var også der å bli en storleverandør til kjedene. Sammen med Roland ble det imidlertid mer fart i sakene, og i mars i fjor ble Varma kjøpt opp av Trekraft og er nå et heleid datterselskap.
Viken Skogs planer med Billerud har imidlertid gjort det trangt på Treklyngen og Trekraft flytter nå produksjonsanlegget fra Hønefoss til henholdsvis Fyresdal og Vestfold.
– Det er to isolerte produksjonslinjer på Hønefoss, og vedanlegget går til et skogrikt Telemark midt blant råstoffet, mens brikettproduksjonen knyttes opp mot trelastbedriften Hasaas i Vestfold, forteller Roland.
Hasaas ble kjøpt opp av AT Skog i 2020. En annen del av historien er nemlig at AT Skog tidlig fattet interesse for prosjektet som de mener vil være med å kunne utvikle bruken og gi bedre betaling for medlemmenes lauvtrevirke
– i en geografi der det er svært aktuelt.
– De har derfor gått tungt inn som bidragsyter, både med egenkapital og med ansvarlige lån, og bidrar selvsagt også som vår hovedleverandør for råstoffdelen. Tanken er også at når denne delen av bjørka får en større verdi, kan det bidra til å utvikle bruken av de bedre kvalitetene av bjørkevirket. Det kan jo brukes til så mye. For eksempel sliter kjøkkenprodusenten Hamran i nabobygda med å få nok virke til sin produksjon av innredninger og møbler. Det er rett og slett et stort potensial for ny industriutvikling på bjørkeprodukter i Norge, mener Roland.
Han tror også det kan være med å få skogeiere til å tenke alternativt rundt lauvvirke og kanskje satse mer på lauv enkelte steder, kanskje i kombinasjon med gran.
– Bjørka vokser jo fortere enn grana
– den kan binde karbon, tas ut og så la grana komme etter, for eksempel. For med en pris nå på 600–800 kr/m³ og med en omløpstid som er halvparten av granas, så kan dette bli lønnsomt for skogeierne, mener Roland.
Han er imidlertid ikke redd for at det skal bli for lite biomasse til anleggene hans.
– Av det potensialet som ikke utnyttes i norske skoger, er den største andelen lauv og særlig bjørk, sier han. Og vi som hørte Landbruksdirektoratet oppsummere den norske skogens økte biomassepotensial fremover, kan bare nikke og si oss enige (se sak i nr 4).
For det er tilgangen på biomasse og transporten som bestemmer lokaliseringen av de to nye anleggene. Det vil det nok være for et fjerde anlegg også, som foreløpig befinner seg på tankestadiet. Men med Rolands tempo kan det fort komme på plass. Han ser også for seg en mulighet i utlandet, alternativt lenger nord i Norge. Med seg i beregningene har han da også tilgang på spillvarme.
– Det er en av faktorene vi er opptatt av og har jobbet med. Her på Bjelland har vi begynt å tørke veden selv med biofyr, slik sett har vi en egen løsning, men planen etter hvert blir å frakte veden i spesielle tørkekonteinerne til datasenteret på Vennesla, for tørking der på vei til kysten og markedet, forteller økonomen og industrimannen Roland. Slike synergier vil han se etter også for den fjerde lokasjonen.
Så må selv Roland innrømme at det siste året har vært spesielt for vedbransjen.
– Ja, vi skulle jo helst ha vært et år tidligere ute, sier han og viser til at anlegget på Bjelland startet opp først i februar i år. Men selskapet har likevel gått i pluss minus null i fjor, med produksjon på Hønefoss sammen med at han har bygd opp organisasjonen.
– Mange glemmer dette når de vokser for fort. Men det er helt avgjørende å ha en grunnleggende struktur og et kvalitetssystem som selskapet kan vokse i.
Omsetningen i fjor var på rundt 20 millioner, men vi hadde innkommende forespørsler for rundt 30 ganger mer, forteller han. Og selv om råvareprisene gikk rett i været, økte energiprisene enda mer og marginene ble således bedre enn ventet. Roland tror på en relativt rask økning i omsetningen opp til 200 millioner kroner. Og han har stor tro på å få med seg investorer.
– Ja, dette selskapet skal vokse og bli en betydelig leverandør i energimarkedet med en industrialisert produksjon ved flere anlegg. Vi ser nå at vi når fram til flere og større investorer enn vi fikk med oss da vi bare fokuserte på Bjelland, sier han. Mannen er nå i prosess med å hente inn 20–25 millioner i frisk egenkapital som skal gå til å realisere de neste delene av planen, nemlig flytting av anleggene fra Hønefoss og oppskalering av produksjonen. Den nye egenkapitalen til selskapet skal også være med på å utløse andre finansierings muligheter.
– Vår samlede investeringsplan er på ca. 80 millioner, inkludert de 20–25 millionene vi allerede har investert på Bjelland. Når vi har gjennomført disse planene har vi etablert en industriell produksjon i Norge som vil være stor nok til virkelig å ta opp konkurransen med importert ved, mener Roland. Han markedsfører produktet som kortreist fra et skogbruk vi vet er bærekraftig.
Roland ser hvor viktig bioenergimarkedet er i ferd med å bli og er heller ikke fjern for tanken om å ekspandere utenlands, ikke bare med eksport av ved, men også produksjon.
– For eksempel kan vi eksportere alt vi vil av biomasse til Danmark. Men det hadde jo vært fint om mer av råstoffet fra skogen kan foredles i Norge, sier han.
Og så fort og effektivt har Arne Roland jobbet at han har blitt lagt godt merke til i skogbransjen. Og derfor har han blitt invitert inn i flere skogindustriprosjekter. For AT Skog har han vært prosjektleder for skogsmelasseprosjektet
– som foreløpig utsetter investeringsbeslutningen og går noen runder til med teknologien.
Videre er Roland invitert inn i et vurderingsprosjekt for mulig oppstart av MDF-plateproduksjon her til lands, et initiativ fra selskapet Sørlandslisten som bruker mye MDF (medium density fiberboard) i sine produkter.
– Det er et spennende prosjekt og det er ingen grunn til at ikke vi kan produsere slike plater med to lag jomfruelig råstoff og ett fra rivningsvirke her til lands, istedenfor å eksportere råstoffet for så å importere platene tilbake igjen, mener Roland. Han er også bedt om å sitte i styret for Tre på Agder.
– Ja, jeg har jo sjelden følt meg så velkommen som i skognæringen, sier Roland som altså har prøvd flere bransjer.
– Å forvalte skogen er det mange i skogeiersamvirket som kan. Men det er åpenbart et stort behov for kompetanse på industrialisering og digitalisering og det å tenke annerledes. Så i industriprosjektene har det vært superenkelt å komme inn, sier han. Han syns det har vært moro å få være med å utvikle en tradisjonell bransje, der mange sier at «dette går jo ikke an».
– Men det gjør det jo, ler han.
Roland heier på alle industriinitiativer i skognæringen. Selv har han både røtter i og hjerte for skogen. I skogbygda Bjelland drev farfaren snekkerverksted og faren drev sagbruk. Det var i sin tid en hjørnesteinsbedrift i bygda med seks-syv mann i arbeid og rundt 7000 m³ med tømmer gjennom saga årlig. Allerede som 10-1-2åring var han med på saga og senere i skogen og tok ut tømmer manuelt med en kompis. Han konstaterte fort at det ikke ble særlig god inntekt av det
– midt på åttitallet
– og skjønte at industrialisering var nødvendig både i skogsarbeidet og på saga. Og evnen til å kombinere industri og økonomi har Roland altså etter hvert blitt veldig god på.
Siste året har han i praksis vært prosjektleder for etableringen av vedfabrikken på Bjelland. Men nå overlater han mye av driften til de som er ansatt. Som interimleder i droneselskapet blir det mye reising, og det ikke så lett å være så hands on på Trekraft som han har vært til nå. Men heller ikke nødvendig, mener Roland som har som mål at dette etter hvert skal gå av seg selv. For selv har han nok å henge fingrene i. Og noe fritid skal det vel også være …?
– Ja, jeg var ganske flink i påsken. Da var vi i SørAfrika og besøkte den yngste datteren vår som er med en bibelskole som også driver med veldedig arbeid der nede. Da tok jeg bare to jobbtelefoner, minner han kona om. Hun er enig i at feriene har vært mer jobbpåvirket tidligere. Når ikke Arne Roland jobber eller blir «tvunget med» på ferie, som Anne Gro spøker med, tar han med seg Max og Balder ut og jakter hjort og rådyr. De to franske basset’ene står ute i hundegården på gårdsplassen.
Anne Gro runder av med ostekake med fransk sjokoladepynt
– noe hun ifølge seg selv bare «kastet sammen» etter hun var ferdig med rettebunken i engelsk.
– Det var jo litt artig å høre på intervjuet, så får jeg litt innblikk i hva han driver med også, ler hun. Arne smiler tilbake …