Professor Line Nybakken har mange jern i ilden. Blant dem er kontinuerlig helseovervåking av stressede grantrær. Men om hun var skogeier i lavlandet rundt Oslofjorden, ville hun plantet gran på nytt etter hogst?

– Det går ikke an å svare ja eller nei, det kommer an på alder og tilstand på skogen som ble avvirket. Hvis grana skranta og området var tørke­utsatt ville jeg sett etter alternativer, for eksempel eik. Bøk er også et aktuelt treslag i denne regionen, men er mer fuktighetskrevende.

Mer om dette senere, først må det opplyses at 51-åringen fra Fåvang i Gudbrandsdalen egentlig ville bli kirurg, hun var visst tidlig opptatt av hva som rører seg inni levende orga­nismer.
– Men så ble jeg kjent med flere som hadde gått på NMBU og de skrøyt av hvor bra det hadde vært. Dessuten tenkte jeg på at sykehus gjerne ligger i byer, der jeg ikke ville bo. Dermed ble det skogfag på Ås. Og selv om jeg faktisk var litt skuffet over hvor lite biologi vi lærte mens vi gikk der, har jeg ikke angret på valget etterpå, sier hun.

Men på slutten av studiet tok Line Nybakken hovedkurs i botanisk øko­logi, med Mikael Ohlson som lærer. Da var skuffelsen definitivt over.
– Det var midt i blinken for meg, jeg fikk også tilbud om sommer­jobb på instituttet og spørsmål om jeg kunne tenke meg å ta en doktorgrad. Det kunne jeg absolutt og den handlet om arktiske planters UV-beskyttelse, med feltarbeid på Svalbard, Finse og i Alpene. Etterpå fikk jeg et såkalt postdoktor-prosjekt som handlet om kjemiske stoffer som beskytter lav. Dette førte meg Östra Finlands Universitet i Joensuu, hvor jeg ble veldig godt mottatt og etter hvert begynte å arbeide med forsvars­stoff­ene i trær, forteller Line.

Men det var ikke bare på uni­versitetet hun ble godt mottatt, hun traff også en mann som definitivt delte hennes interesse for orienterings­sporten. I dag er hun og den tidligere landslagsløperen samboere, med to barn på 12 og 15 år.

Dermed ble det mer Finland, fra 2008 arbeidet Line Nybakken som forsker i Joensuu, med blant annet stressing av trær.
– Vi varmet opp trærne med terrassevarmere, erindrer hun, for å lage en kunstig temperatur­økning på 2°C.

Men da Lars Helge Frivold pensjo­nerte seg i 2011 og hans stilling som førsteamanuensis ved NMBU ble utlyst, da bar det hjem igjen.
– Jeg hadde skikkelig lyst på den jobben, sier hun.

Og siden har det gått slag i slag med både undervisning og forskning, først litt om forskningen på granas helse og trivsel, som har fått en del media­oppslag i det siste.
– Mye av det vi vet om trærnes fysio­logi skriver seg fra forsøk på småplanter i veksthus, kontinuerlig overvåkning av trær i deres naturlige element er det gjort ganske lite av. Vi har veldig detaljert kunnskap om enkelte prosess­er, og vi har god oversikt over skogen som sådan, gjennom Landskog­takser­ingen. Men imellom der mangler det mye, vi vet lite om hva som skjer inni et tre i løpet av året, sier Line Nybakken.

Men det skal det altså bli en råd med, foreløpig er det lagt ut ti såkalte forskningsplott fra Aremark til Ren­dalen, på hver av disse har en del gran­trær fått på seg det «pulsbelte» eller egentlig et såkalt dendrometer, som med stor nøyaktighet registrerer dia­meterveksten fra dag til dag, og kan se hvordan den påvirkes av tempera­tur og vanntilgang.
– Foreløpig har vi konsentrert oss om denne nord-sør gradienten, men til sommeren skal vi etablere plott fra dalbunn til fjell i Gudbrandsdalen og fra kyst til inn­land i Trøndelag og Vestfold, forteller hun entusiastisk.

– Og dette vil munne ut i konkrete råd om hvor det fortsatt er lurt å plante gran og hvor det er bedre å gjøre noe annet?

– Ja, det er ett av målene. Og vi har allerede spennende funn, basert på vekstsesongene 2022 og -23. Som­meren 2022 var relativt tørr i hele forsøksområdet og tilveksten var liten, årringene var i snitt under en milli­meter, og det på trær i sin beste alder. Også forsommeren i fjor var tørr, men som kjent ble det rikelig med nedbør etter hvert. Det vi ser er at på flatene i lavlandet og nær kysten var tilveksten i fjor like lav som i 2022, for­di regnet i juli kom da vekstsesongen langt på vei var over. Men på flatene som ligger høyere og lengre inn i landet ble vekst­sesongen bedre, her klarte trærne å nyttiggjøre seg ettersommer­ens ned­bør. Resultat­ene kan for eks­empel også fortelle oss noe om konse­kvens­ene av å etablere gran på furu­mark – noe vi har gjort mye av. Vi vil også få et bedre grunn­lag til å vurdere hvor mye tømmer, eller karbonfangst over bakken, vi kommer til å få ut av den norske skogen. Når en modellerer framtidas tilvekst antar en som regel at temperatur­økning er positivt, men bl.a. tørke­året 2018 viser jo at dette ikke stemmer overalt i vårt langstrakte land.
Og vi har nå fått penger til å utvide dette prosjektet, både geografisk og med flere ansatte, som også skal se på effekten av jordsmonnet og prøve å finne ut hvordan vi kan bruke fjern­måling til å oppdage tørkestress tidlig. Litt av problemet med denne typen forskning er at det er mange faktorer som påvirker og vi klarer ikke å kontrollere alle.

– Vi ser at det i mellom-Europa nå foregår en storstilt omlegging fra gran til andre treslag i lavlandet. Tror du vi vil måtte gå i gang med det samme?
– Sikkert ikke i samme grad, men på områder der det nå er tørkeskader på relativt ung gran er nok furu et bedre valg, og kanskje eik i sørlige og kystnære områder. Ingen treslag tåler ekstrem tørke år etter år, men grana er blant de mer sårbare. Når det blir tørt, er granas strategi å stenge spalte­åpningene i nålene. Men da kommer det heller ikke CO2 inn, fotosyntesen stopper opp og treet får underskudd på karbohydrater. Og går man tom for karbo er det som kjent lett å gå i kjelleren. Bøk, som også er et treslag som trives på fuktig mark, har en annen strategi. Her fortsetter fotosyntesen også når det er tørt. Veksten går ned også her, og denne strategien kan også gi skader ved at treet drar luft inn i veden. Men det kan likevel virke som bøka kommer seg raskere igjen etter hard tørke. Vi har tatt årring­prøver av gran og bøk i et natur­reservat i Vestfold, de tyder på at bøk er bedre tilpasset langvarig tørke fordi den kommer seg fortere igjen.

– Ja, vi har jo fått høre at den store rekrutteringen av tørrgran de siste årene fortsatt skyldes den ekstreme tørkesommeren 2018.
– Jeg tror det er riktig, også fordi den utløste en enorm blomstring året etter, som også er en påkjenning for trærne.

Dagen før vi treffer Line Nybakken er riksmedia opptatt av at 167 forsk­ere fra ulike institusjoner har signert et opprop, der de «ber regjeringen gjen­nomføre registrering og kart­festing av de siste naturskogene innen utgangen av 2025». Og Nybakken er blant underskriverne.

– Hvorfor det?
– Fordi dette er et opprop for kunn­skapsinnhenting. Det er mye snakk om naturskogene om dagen og de er kilde til mye debatt. Jeg tror det vil være bra – også for skogbruket – om vi kunne bli enige om hvor disse er og hva slags kvaliteter de har. Da blir det lettere å svare for seg.

– Men vi vet da ganske mye. Ifølge Landskogtakseringen er rundt 20 prosent av skogen eldre enn 120 år og denne andelen øker.
– Jo, men Landskogtakseringen sier ikke noe om hvor vi konkret finner disse områdene. Vi trenger denne kunnskapen, og å gjøre den tilgjenge­lig. Da er jeg overbevist om at vi får se at mye av denne skogen har fått stå fordi det ikke lønner seg å hogge den. Slik kunnskap vil også bidra til at skog­vernet kan bli mer treffsikkert, uten at vi av den grunn trenger å gå tilbake til myndighetsstyrt vern.

– Men mediedekningen etterlater vel ikke tvil om at dette er et opprop for mer vern. Til og med på NMBU sine nettsider omtales det som et «forsker-opprop for bevaring av naturskog».
– Jeg har sett at det blir lagt mer i det enn teksten tilsier, også fra de som la til overskrift på NMBU. Opp­ropet handler altså om å innhente kunnskap for å etablere en felles virke­lighetsoppfatning. Det stiller jeg meg bak.

– Er det greit at forskere også opp­trer som aktivister i saker de brenner for?
– Det tenker jeg er opp til den enkelte. Selv har jeg aldri følt for å «ta side», og i den skogdebatten som nå utspiller seg blir jeg fort provosert av feilinformasjon fra begge sider. På den annen side synes jeg vi som forsk­ere har en formidlingsplikt og jeg stiller gjerne opp for media. Jeg synes det er bedre enn at de for eksempel henter inn folk fra miljøbevegelsen som fagpersoner i biologiske spørs­mål. Men jeg prøver å bare uttale meg om det jeg kan noe om, og vern og biodiversitet er ikke mitt fag. Så opplever en jo, selv om man får sitat­sjekk på det en selv sier, at det blir satt inn i en sammenheng som blir helt feil. Men det er ikke så mye å gjøre med.

– Så hvis jeg spør om vi bør gå over til lukkede hogster her i landet, hva svarer du da?
– Skogbehandling arbeider jeg jo litt med, så der føler jeg meg menings­berettiget. Det er spennende å forske på hva skogbruk gjør med øko­systemet og hva som skjer når man feller alle trærne på et areal. I EcoForest-pro­sjektet ser vi på langtidseffektene i skog som er flatehogd for 60-70 år siden og ikke hatt inngrep siden. At biodiversiteten påvirkes er lite å diskutere, men kommer vi noen­lunde tilbake til kvalitetene fra gammel­skogen over tid? Og hva betyr bio­diversitet for funksjonene i øko­systemet, for karbonlagrene og nærings­sirkulasjonen, for eksempel? Slike spørsmål ønsker vi å svare på. Så svaret blir at ja, vi bør ha betrakte­lig mer lukket hogst, både for biologi­ens og delvis friluftslivets skyld. Men jeg tror ikke det er noe vi skal drive med overalt. Tenk på hvor variert norsk skog er, det kan jo ikke være fornuftig at «one size fits all», så mer variasjon er det vi trenger mest av alt!

Line Nybakken er utvilsomt en helhjertet forsker, men også veldig opptatt av kunnskapsformidling. Og det får hun god anledning til å be­drive på NMBU. Her underviser hun både i grunnleggende skogfag for førsteårsstudentene og skogøkologi for masterstudentene, i tillegg er hun veileder for flere masterstudenter hvert år. Hun er også såkalt program­rådsleder for skogfag, og har dermed betydelige påvirkningsmuligheter.

– Du har alle muligheter til å sørge for at dagens studenter blir mer fornøyde med studiene enn deg?
– Ja, det er jo litt skummelt å kritisere andre og så ta over sjøl! Men vi hadde jo gode lærere også den gang da, det var kanskje mulighetene i min interesseretning jeg følte manglet. Men jeg vil si at vi jobber hardt for å levere et studietilbud med kvalitet og oppdatert innhold. Det er alltid mye som kan bli bedre, men vi prøver hele tiden å forbedre oss.

Line Nybakken kan i hvert fall glede seg over at interessen for skogfagstudiet er økende.
– Den var jo veldig dårlig med søk­ere tidlig på 2000-tallet, det har tatt seg opp siden. Men vi ønsker oss fort­satt flere søkere og mer mangfold, både med tanke på skolebakgrunn, geografi og kjønn. Vi kunne gjerne hatt flere søkere med studiespesiali­sering fra videregående, for eksempel.

Tradisjonelt har mange forskere sett på undervisningsplikten som noe herk, men Line Nybakken er definitivt ikke blant dem.
– Jeg synes begge deler er veldig givende. Undervisningen gir tydelige tilbakemeldinger om hva slags for­midling som fungerer, og det er nyttig for forskningen. Jeg tror de fleste av kollegaene mine vil være enige i dette. Dessuten er det en fryd å observere det flotte student­miljøet, der det virkelig er kultur for å støtte og hjelpe hverandre. Vi klarte å holde lesesalen åpen under nesten hele koronatiden, og skogfagstudent­ene var blant dem som benyttet tilbudet mest. Skogbrukerforeningen gjør også mye bra, det er rett og slett et flott miljø som det må være enhver ungdoms drøm å komme inn i.

– Da er det vel heller ikke mye fusk, eller plagiering som det har vært så mye snakk om i det siste?
– Plagiering er et tema alle lære­steder må forholde seg til, alle inn­leveringer går gjennom en såkalt digital plagieringssjekk. Men problemet nå er at studentene nesten har blitt for paranoide, redselen for å gjøre noe galt er stor. Så vi prøver å roe de ned og si at dette ikke er så vanskelig om man følger kjørereglene. Plagiering har blitt lett å oppdage, men det er også lett å unngå.

I tillegg til det nevnte er Line Nybakken styremedlem i Velg Skog, hun sitter også i Vitenskapskomitéen for mat og miljø, i faggruppen for plantehelse og i et ekspertutvalg i Norges forskningsråd. Hun prote­sterer ikke når vi betegner henne som et ja-menneske, og disse får det jo alltid travelt. Kabalen blir heller ikke enklere av at familien i 2016 igjen flyttet til Finland, bostedet er Espoo, litt vest for Helsingfors. Line pendler ganske ofte til Ås og er ikke veldig stolt av sitt karbonfot­avtrykk.

– Jeg er veldig glad i jobben min og det vil sitte langt inne og bytte, sier hun kort. Men lokalmiljøet i Finland har også mye å by på, både gode skog­forskerkolleger og et supert miljø av veterandamer som løper orientering. Interessen for å finne raskt fram i skogen har også blitt videreført til begge barna, så sommers­­tid er dette en aktivitet som samler familien.