Vil stat og politikere gjøre like stor innsats for å fremme andre hogstformer nå, som de i sin tid gjorde for å fremme bestandsskogbruket?
TEKST: LARS HELGE FRIVOLD
I rikspolitikken ble overgangen til bestandsskogbruk i Norge enstemmig vedtatt av Stortinget torsdag 5. mai 1938. Da sluttet Stortinget seg til den store skogreisingsplanen for skogstrøkene som skogdirektør Sørhuus hadde laget, og som Landbruksdepartementet hadde fremmet i forslaget til statsbudsjett i januar. Her står det eksplisitt at man må: «også i vårt land – likedan som utviklingen har gått i flere andre land – gå over til bestandsskogbruk som iallfall i den første tid må ty til kulturarbeider i stor målestokk for å få omdannet de glisne skoger uten gjenvekstbetingelser til tette skoger.»
Skogreisingsplanen av 1938 gikk ut på å hogge 150 000 dekar av den slags skog på god og middels mark hvert år og erstatte den med tette foryngelser. Staten skulle gi tilskudd til planting på den beste marka og til såing på middels boniteter, samt til markberedning, flatebrenning, rydding, inngjerding mot beite, osv. Etter 30 år ville en da ha kvittet seg med alle disse skogrestene og i stedet fått et planmessig skogbruk på arealene. På denne måten kunne en øke skogproduksjonen i Norge med minst femti prosent uten å sette ned hogstkvantumet. For å skaffe frø og planter nok, utvidet staten anlegget som nå er blitt Skogfrøverket på Hamar og grunnla en stor planteskole på Sønsterud i Åsnes. I tillegg ga staten faglig veiledning, og tilskudd til skogsbilveier. Skogavgiften ble doblet til to prosent
HVORFOR DENNE PLANEN?
Målingene fra den første landsskogtakseringen på 1920-tallet hadde vist at skogene jamt over hadde mye lavere kubikkmasse og tilvekst enn vekstforholdene skulle tilsi. Mulighetene for naturlig gjenvekst i barskogen hadde taksatorene vurdert etter skjønn. De fant at i gjennomsnitt for alle fylker (unntatt de to nordligste som ikke var taksert) var mulighetene for naturlig foryngelse mangelfulle eller manglende på 44 prosent av arealet. Slike steder var skogen glissen og hadde ofte gamle trær som vokste lite, enten det kom av ugunstig hogst eller andre grunner.
Det som i samtiden kaltes dimensjonshogst (måldiameterhogst uten tiltak for foryngelse) fikk mye av skylden. Mange skogeiere hadde høstet trær over en viss minstedimensjon gjennom generasjoner, fordi det var det som var mest lønnsomt i øyeblikket. Slik hogst var mange steder tillatt, helt til det kom en ny skogvernlov i 1932. Den innførte prinsippet frihet under ansvar, og forbød hogst i eldre skog som ikke fremmet foryngelse. Å ta ut store trær enkeltvis eller i små grupper etter systemer som skapte gode forhold for naturlig foryngelse, var blitt topp moderne omkring år 1900. Men det var langt fra alle som hadde erfaring nok med dette til at foryngelsen faktisk kom. Det ble en hissig diskusjon blant forstmenn om skogbehandling i 1920- og 30-årene (det var bare menn). Noen hevdet at flatehogst, om nødvendig med kultur, var best, og etter hvert fikk de følge av flere. Det vi i dag kaller flerbruk av skog, var ikke tema i debatten
POLITISK UTREDNING OM SKOGBRUKSSPØRSMÅL Arbeiderpartiet dannet mindretallsregjering med støtte fra Bondepartiet i 1935. Snart etter oppnevnte sentralstyret i Arbeiderpartiet et utvalg for å utrede skogbruksspørsmål. Lederen av utvalget var landbruksminister Hans Ystgaard. Innstillingen kom i 1936. Et av tiltakene de kom fram til, var at staten måtte starte en bred offensiv for å fremme skogkultur på arealene med dårlig skogtilstand. Det ville nemlig både øke sysselsettingen i de kriserammede skogstrøkene og sikre treforedlingsindustrien nok råstoff i framtida.
Departementet og skogdirektøren fulgte opp denne ideen. Ringvirkningene i form av flere jobber i skogbygdene og styrking av norsk skogindustri og eksport, var en viktig del av begrunnelsene i skogreisingsplanen av 1938. Og ingen av partiene på Stortinget stemte imot
HVA MENTE SKOGBRUKSEKSPERTENE? Ordet bestandsskogbruk var det lederen av Skogforsøksvesenet, Erling Eide som lanserte i 1932. Tidligere brukte en andre uttrykk. Liksom i dag betyr bestandsskogbruk at et areal av en viss størrelse med trær i samme utviklingstrinn på samme bonitet skal behandles som en enhet, slik at en får skog i ulike trinn på hvert sitt areal. En forskjell er at bestandsskogbruket den gang forutsatte intensiv behandling med mange tynninger før sluttavvirkning. Eide var overbevist om at bestandsskogbruket var det som ville tilfredsstille behovet til treforedlingsindustrien best, og viste til erfaringstall fra Skogforsøksvesenets prøveflater. Til forskjell fra sagbrukene, kunne tresliperiene og papirfabrikkene også bruke tømmer av små dimensjoner. Og norskprodusert tremasse og papir var blitt Norges viktigste eksportartikkel, mye viktigere enn produkter fra sagbruksindustrien.
Professoren i skogskjøtsel ved Norges landbrukshøgskole, Agnar Barth, var like overbevist om at det var den flersjiktede skogen som var best med tanke på produksjon og kvalitet, i hvert fall for gran. Det kunne oppnås med bledning, gruppehogst og hogst på svært små flater. Bestandsskogbruk med regulære flatehogster var jo ingen ny ide, det hadde vært høyeste mote i Tyskland da de første nordmennene studerte skogbruk der på 1850-tallet. Men nå var ideen for lengst fordømt av forskningen. Eides nye retning hørte stort sett fortiden til, mente Barth. De to var uenige om nesten alt, bortsett fra at det måtte radikale tiltak til i glissen skog hvor en knapt kunne oppnå naturlig gjenvekst. Der trengtes snauhogst og kultur. Heller ikke blant de fremste fagfolkene var det strid om skogreisingsplanen av 1938.
HVORDAN GIKK DET? Å skaffe planter, frø, og faglig veiledning til å gjennomføre kulturtiltakene, var ikke gjort i en håndvending. Heller ikke å få bygd skogsbilveier nok til å kunne frakte tømmer av små dimensjoner på lastebil. Flatehogst i uregelmessig skog gir jo gjerne både smått og stort tømmer, og de minste dimensjonene var dyre å fløte. Noen skogeiere hadde begynt med bestandsskogbruk allerede før 1938, andre var konservative og ville gjøre som de hadde gjort før. Skogdirektøren sa i 1939 at man var kommet godt i gang, men at lave tømmerpriser hemmet arbeidet. Okkupasjonen 1940–1945 forsinket det hele. Nå fikk vedhogsten prioritet, og virksomheten i bygg og anlegg for okkupantene tilbød bedre lønninger enn skogsarbeid. Norske skogmyndigheter hadde nok å gjøre med å motarbeide tyske krav om tvangshogster. Etter krigen trengtes tømmer til gjenoppbygging. Frøverket på Hamar brant i 1946, og måtte klare seg med provisoriske lokaler til nybygget stod ferdig i 1953.
Eksilregjeringen i London hadde opprettet planteskole i Sverige som hjalp med å skaffe planter til Sønsterud den første tiden etter krigen. Ved slutten av 1940-tallet ble situasjonen mer normal, også innen skogbruket. Det kan vi blant annet se av statistikken over skogkulturtiltak. Nå ble det fart i omleggingen til bestandsskogbruk, og det skjedde samtidig med en markant prisoppgang på tømmer.
I driftsåret 1947/48 var gjennomsnittsprisen på granvirke per kubikkmeter 39 kroner, som tilsvarer 950 2022-kroner. I 1950/51 var prisen 64,50. Det er nesten 1300 2022-kroner. Forskjellen mellom massevirke og sagtømmer var liten, og treforedlingsindustrien tok imot alt den kunne få, også tørrgran. Dette prisnivået holdt seg til først på 1960-tallet, med en topp i 1956/57 med 86 kroner kubikkmeteren eller 1377 2022-kroner. Gjennomsnittsprisen på furu lå noe lavere, men fulgte samme trenden. Skal vi tro skogkultur-statistikken for skogstrøkene, er det klar sammenheng mellom omfanget av skogkulturtiltak og tømmerpris, mye klarere enn sammenhengen med variasjoner i hogstkvantum.
Jeg tror altså at høykonjunkturen i skogbruket på 1950-tallet betød mye, i tillegg til de sterke økonomiske og ideologiske tiltakene fra staten. Høy pris på tømmer sprøytet ekstra penger inn i næringen og ga ytterligere rom for investeringer.
Mekaniseringen av skogsarbeidet skjøt fart utover 1950-tallet. Men da var omleggingen til bestandsskogbruket allerede i gang. Overgangen fra hest til landbrukstraktor passet bra for flatehogster, men ikke like bra for tynninger.
Hvert år sendte fylkesskogsjefene inn rapporter til Skogdirektøren. Klagene over at det fantes vrangvillige skogeiere som ikke ville legge om til bestandsskogbruk, forstummet omkring 1965. I stedet kom bekymringer over for lite tynning i yngre skog.
I dag er det bare 30 prosent av det produktive skogarealet som aldri har vært behandlet med flatehogst. Men disse arealene er gjerne heller ikke blitt behandlet med andre hogstmåter de siste 50-60 årene.
HVA MED DAGENS SITUASJON? Skogforsøksleder Eide hevdet at ingen kunne hindre omleggingen i skogbruket som nå var i gang, enten man likte den eller ikke. Den var skapt av «tidens egne premisser, av avsetningsforhold og kvalitetskrav». Det var i 1936. Men så gjorde også staten en kjempeinnsats for å få skogeierne til å gjennomføre omleggingen, gjennom subsidier, tilgang på frø og planter, fagopplæring, skogforskning, skogoppsyn og planleggingsverktøy. Dels i samarbeid med skogselskapene og andre. Og det lå lenge tverrpolitisk enighet til grunn. Skogreisingsplanen av 1938 er oppfylt og langt mer enn det. Resultatene kjenner vi. Den viktigste utfordringen for skogbruket i Norge er ikke lenger det Barth kalte «den over alle grenser gående mangel på trekapital».
Ja, det er blitt interesse for helt andre måter å behandle skog på, nå i det aller siste. Det skulle da også være underlig om det Eide kalte «tidens egne premisser» er helt de samme i dag som de var for nitti år siden. Nye miljøkrav har modifisert bestandsskogbruket. Men om stat og politikere vil gjøre like stor innsats for å fremme andre hogstformer som de i sin tid gjorde for å fremme bestandsskogbruket, gjenstår å se. Vi er i hvert fall ikke der ennå.
Lars Helge Frivold har undervist på Ås i skogskjøtsel og skogforvaltning gjennom hele sitt yrkesaktive liv, og var kursansvarlig for «Flerbruk av skog» i bortimot 20 år til han gikk av med pensjon. Engasjementet går ikke av med pensjon – og her deler Frivold sine refleksjoner om politikk og bestandsskogbruk med Norsk Skogbruks lesere.