Søkertallene til yrkesfag generelt på videregående skole er rekordhøy i år – blant dem øker tallene jevnt på naturbruk. Spesialisering i skogbruk har også god søkning, og en liten oppgang siden i fjor. Det til tross for at flere av «skogskolene» var truet med nedleggelse i fjor høst og at barnekullene synker. Det er derfor grunn til å se lyst på årets søkertall.
At søkertallet til yrkesfag nå øker må også ses på som en politisk seier. Politikerne har en stund snakket om at vi mangler praktikerne i samfunnet og forsøkt å få opp tiltak, noe de slett ikke er ferdige med. Med inspirasjon fra dansk modell skal nå de praktiske fagene mer inn i skolen – helt fra barnsben av. Også landbruksministeren vår lar seg begeistre; «Barna må tidlig ut i skogen og være praktiske», sa han i portrettet i forrige nummer.
Dette fokuset er bra for næringen vår, som trenger rekruttering fremover. For det er ikke bare gode hoder som trengs i vår næring – her er trengs det hender også.
Jeg har alltid vært fascinert av folk som er både praktisk og teoretisk anlagt. Jeg er vokst opp med det. Gikk noe i stykker hjemme, fikset faren min det og trengte vi noe som kunne lages, bygde han det – samtidig som det på pedagogisk vis gjerne ble forklart for oss unger hvordan og på hvilken måte ting funket. Vår foreldregenerasjon var kanskje litt mer slik – vokst opp i en tid da man måtte lage det man ikke fikk kjøpt, løse de praktiske problemene som oppstod og kunne litt om alt. Det var også i en tid da mange flere bodde på gårdsbruk, der man må kombinere hodegrubling med effektive hender.
«Vi ser at særlig unge gutter faller utenfor. Det fører til frustrasjon. Mannsrollen er uklar og mange av gutta kjenner på mestringssvikt, sies det..»
Den oppvoksende generasjonen sies å ha mistet dette. Internett, SoMe, smarttelefonen og Netflix får skylda. Samtidig har skolen blitt stadig mer teoretisk og ensartet.
Vi ser at særlig unge gutter faller utenfor. Det fører til frustrasjon. Mannsrollen er uklar og mange av gutta kjenner på mestringssvikt, sies det. Noen flørter også med ekstreme mannsidealer som de finner på nettet og føler seg ikke sett av jentene. Hva er maskulint og tiltrekkende? Hva slags menn vil dagens moderne jenter ha? Og på hvilke arenaer kan de hevde seg og imponere?
I våres besøkte jeg Det norske teatret og så Heil Ved sammen med fire unge voksne. Stykket har trukket fulle hus i hovedstaden i lange tider. Hele forestillingen viser karer som driver praktisk skogbruk og hogger ved. En hel bjørk felles, kappes, kløyves og stables under forestillingen. I tillegg brennes det bål og drikkes kaffe. Stein Torleif Bjella spiller og synger at «det trengs jo varme og mat – ikke bare prat», mens Ottar på 80 år med vond rygg vagger fram og tilbake i en kjeledress og stabler ved. Når Ottar til slutt går bort, står det en stabel med varme igjen etter ham – en stabel av kjærlighet til den gjenlevende kona …
«Jeg tenkte på hvordan min far har uttrykt kjærlighet – alltid gjennom praktiske gjøremål. Å hjelpe til med snekring og skruing, en hjemmelaget gave som et bord eller en treskjært klokke – eller innkjøpt motorolje og hjelp til oljeskift.»
Ungdommene jeg hadde med var begeistret. Og særlig de unge gutta – som ikke alltid er like interesserte når jeg inviterer til teater. Dette traff. De forklarte at det appellerte til det å være til nytte, noe de kunne utføre, som kanskje var litt tungt arbeid for damene. Noe de kunne bidra med, som kjentes naturlig. Og nødvendig. Det å forsørge en familie.
Jeg tenkte på hvordan min far har uttrykt kjærlighet – alltid gjennom praktiske gjøremål. Å hjelpe til med snekring og skruing, en hjemmelaget gave som et bord eller en treskjært klokke – eller innkjøpt motorolje og hjelp til oljeskift. Flere menn i den generasjonen – da mannsrollen var en annen – synes å vise oppmerksomhet på den måten. Har vi mistet noe? I hvert fall lot svært mange byborgere seg begeistre av en gjeng karer som drev praktisk arbeid i halvannen time som scenekunst. Det kan blant annet tyde på at vi lengter etter mer håndfast og konkret nytte og mestring. Kanskje særlig gutta. En naturlig og biologisk gjenkjennbar måte å vise kjærlighet på?
«Så er det kanskje ikke så rart at mange unge tiltales av vår næring i en turbulent tid, hvor flere leter etter noe som virker meningsfylt og gir mestring, både for unge damer og menn.»
Så er det kanskje ikke så rart at mange unge tiltales av vår næring i en turbulent tid, hvor flere leter etter noe som virker meningsfylt og gir mestring, både for unge damer og menn. Men også en tid da kjønnsrollene har endret seg, slik at særlig mange unge menn ser ut til å savne en tydeligere rolle og nytte. Da kan skogen være en arena hvor de kan skinne, imponere og vise omsorg. Vår næring oppleves som meningsfull og med et slags fotfeste i hva som er nødvendig. Her kreves også en god del praktisk innsikt kombinert med teoretisk kunnskap. Samtidig tar den oss ut i naturen og setter oss i kontakt med det absolutte grunnleggende – primærbehovene våre – som varme og mat og det å forsørge de man er glade i. Det er praktisk kjærlighet – og ikke så mye prat – en uttrykksform som kanskje særlig appellerer til menn?
