En av tre forklaringsmodeller for det nordatlantiske fenomenet «den lille istid» handler om karbondioksidnivået i atmosfæren. «Mannefall» under svartedauden i Europa skal ha rammet 60 prosent av befolkningen og medført kraftig nedgang i jordbruket og gjengroing av gårder og dyrka mark. Tilsvarende skal befolkningskollaps av urfolk i Amerika som følge av europeernes inntreden, ha ført til gjengroing av et areal på størrelse med Frankrike på det amerikanske kontinentet. Anslag viser at forholdene førte til at gjennomsnittstemperaturen falt med inntil én grad i denne perioden (rundt 1550 fram til 1850). Dette viser med all tydelighet hva økt skogkledt areal og god vekst kan bidra med i klimakampen.
Foruroligende er det derfor at LULUCF-regnskapene i hele Europa nå går feil vei. I dette nummeret ser vi hvordan skogen er i ferd med å gå fra å være karbonstøvsuger til å bli en utslippskilde (se sak side 32 i Norsk Skogbruk 6-2025 eller i E-magasinet). Forskerne vet ikke helt hvorfor, men det pekes på tre aktuelle faktorer:
- Økt avvirkning
- Aldrende skog som vokser dårligere
- Skogskader som følge av klimaendringene.
I denne situasjonen blir det viktig å holde tunga rett i munnen. Under den lille istiden stod gjengroing for deler av nedkjølingen av klimaet, men dagens befolkningsstørrelse med store behov for produkter fra skogen, vil kreve en mer «moderne gjengroing».
Å avvirke mindre, men også skifte ut aldrende skog, kan virke motstridende, men kort og godt handler det om hogstmodenhetsalder. Ikke hogg for ung skog i god vekst, men erstatt den gamle der veksten har kulminert, med friske unge skogplanter.
«Vi trenger en «moderne gjengroing» og en ny liten istid.»
Stafettpinneforfatteren denne gangen viser imidlertid at vi gjør det stikk motsatte. Han skildrer et skogbruk som ikke innfrir samfunnsoppdraget – nemlig verdiskaping og karbonbinding. Skogene hogges altfor tidlig og foryngelse og skogkultur uteblir. Særlig langs kysten, men trenden er foruroligende også i skogstrøka på Østlandet og i Trøndelag, skriver han og etterlyser bedre kontrollsystemer. Når næringa samtidig sier at vi planter et tre for hvert vi hogger, har vi ikke bare et omdømmeproblem, men også et produksjons- og klimaproblem. Da er det ikke å undres over at også de norske LULUCF-tallene går feil vei. Med en slik praksis risikerer vi at også den norske skogen kan gå fra opptak til utslippskilde.
Dette har karbonkredittmarkedet fått med seg (se sak på side 24 i Norsk Skogbruk 6-2025 eller i E-magasinet). Her etterspørres tiltak som forlenget omløpstid i skog, men også gjenplanting av «forringet» skog (i Norge bør vi i denne sammenheng nettopp kunne snakke om avvirket skog som ikke gjenplantes) samt planting av skog på nye arealer.
Det tredje momentet som fører til dårligere LULUCF-tall er skogskader som følge av klimaendringer. Det skyldes blant annet at stedegne treslag sliter. Det vil kreve at vi hjelper naturlig suksesjon gjennom å flytte på og teste ut nye og klimaeffektive treslag fremover. Rapporten om egnede industritreslag som kom nylig gir tydelige anbefalinger om hvilke.
LULUCF-tallene er foruroligende. Gode skoglige klimatiltak er helt nødvendig. Det krever modige, kloke og handlekraftige politikere. For eksempel ligger en gryteklar instruks til planting på nye arealer i skuffen hos Klima- og miljødepartementet. Den kan ha blitt liggende av frykt for bruk av fremmede treslag eller norsk gran i områder der den ikke er naturlig utbredt. Norges regelverk for fremmede treslag er nemlig blant de strengeste i Europa. Nye tider krever imidlertid ny politikk. Det er på tide å åpne for bruk av treslagene som kan trives under et nytt og varmere klima her til lands. Det er også tid for å plante ny skog på nye arealer. I tillegg til gode systemer som sikrer rett hogsttidspunkt og god skogkultur.
Vi trenger nemlig målrettet økt skogkledt areal og god vekst nå – eller sagt med andre ord; en «moderne gjengroing» og en ny liten istid.
