Skrevet av Line Venn 16. mai 2017
Norske Skogs gjeldsforfall i 2019 kan ikke betales. Derfor jobber selskapet nå med en refinansieringsløsning. Og den er ønsket raskt, slik at sel- skapet kan spare renter så fort som mulig, i dag betales en rente på 12%, det blir 700 millioner årlig. Disse pengene kan heller brukes til spen- nende investeringer i nye prosjekter og produk- ter som er sårt trengt for å gi selskapet flere ben å stå på. Mange idéer og prosjekter er i emninga i selskapets «25%-produksjon-som-ikke-er-papir- innen-2020-plan», men på grunn av gjelda har man ikke råd til å realisere disse. Kan eierne og kreditorene lette rentetrykket har Norske Skog stor driftsverdi.
At eiere og kreditorer, som også i noen tilfeller er de samme, i tillegg spekulerer i selskapets mulige konkurs (såkalte CDS ́er) forkludrer bildet og kan føre til irrasjonelle handlinger. Det er trist at spissfindige typer «veddemål» kan bli mer verdt enn ren produksjon og vippe overende viktig ver- diskapning og arbeidsplasser. Burde det være lov? Uansett håper vi selskapets eiere tar rasjonelle avgjørelser og er seg sitt ansvar bevisste. Vi tror også det vil bli lønnsomt i lengden.
Skulle dette ikke skje, må uansett norske interesser ivaretas. De norske fabrikkene tar imot halvparten av massevirket levert innenlands. Og det betyr mye for skognæringen. Raset av trefored- lende industri fra Union i 2005-06 til Tofte i 2012, tok med seg halvparten av den norske kapasite- ten. Etter Skogeierforbundets beregninger repre- senterer det et tap i førstehåndsverdiene på 400 millioner kroner årlig, blant annet på grunn av tungvint transport og eksport. Dette taper hele verdikjeden på, og det gjør mindre av det øken- de volumet i norske skoger drivverdig. I en tid da vi skal omstille til grønne arbeidsplasser og satse mer på fastlandsindustrien og det er politisk uttalt at skognæringen må være en viktig del av denne omstillingen, passer det dårlig inn å legge ned Skogn og Saugbrugs. Det er dessuten dårlig samfunnsøkonomi å miste to konkurransedyktige og veldrevne verdiskapende fabrikker som sys- selsetter mange ansatte, særlig i en tid da arbeidsledigheten øker. Her kan norske politikere i første omgang sørge for rammebetingelser på svensk og finsk nivå, slik at en bedrift som opererer i et internasjonalt marked ikke hemmes av å ha produksjon i Norge. Alle tiltak som kan være med å bidra til å få selskaper over kneika nå, bør nå iverksettes og ikke utsettes lenger.
De som er mest interesserte i at de norske fabrikkene til Norske Skog overlever bør dessuten også posisjonere seg for ulike scenarier. Vi har Tofte-nedleggelsen friskt i minne, der en veldreven fabrikk ble lagt ned av de svenske eierne, for å bygge opp igjen tilsvarende produksjon på svensk side bare få år etter. Vi må ikke risikere at en eventuell konkurs fører til at konkurrerende selskap kjøper opp de norske fabrikkene bare for å ta kapasiteten ut av markedet.
Da bør vi ha potensielle ordninger som kan sikre norske interesser. Én kan være Skogeierforbundets forslag om skattefritak på industrifond for skogeiere. Slik kan skogeierne investere tømmerinntekter direkte i industrien. Og statlige investeringsselskap som Investinor eller Fornybar AS bør også ha mandat til å gå inn og sikre videre drift av ikke mindre enn halvparten av norsk treforedlingsindustri akkurat nå. Om ikke annet for en overgangsperiode til noe nytt er på beina. Kanskje en vellykket «25% i 2020-strategi» kan bli til «50% i 2030»?
Vi har sett UPM-konsernet omstille seg fra å være en nesten ren papirprodusent til å bli et bioraffineri med mange bein å stå på og en nesten tre- dobling av markedsverdien på knappe ti år (se Norsk Skogbruk nr 4). Det tror vi Norske Skog kan gjøre også, hvis de ikke er så tynget av gjeld at de er bundet på hender og føtter. Med god vilje fra alle parter kan målet være et lønnsomt bioforetak med bare vinnere, i stedet for et konkursbo som alle taper på – unntatt gamblerne som har veddet på det.
