På årets Zero-konferanse fikk vi se at Kina ruller ut enorme fornybar-prosjekter, mens det ble antydet at vi er i ferd med å gå i «Norske-skog-fella». Og ikke bare Norge, men kanskje hele vesten? Med Donald Trump som bjellesau. Spørsmålet er hvor mye vi skal tørre å investere i olje fremover? Er det ikke i ferd med å bli gårsdagens satsingsområde?
Vi må henge med i tiden. Da er omstilling løsningen, i det ligger nøkkelen til suksess. Borregaard fikk ikke mindre enn to priser i november, både på Treforedlingsforum og på Zero-konferansen. Representanter fra Borregaard er ikke i tvil om hva som gjør dem til en suksessbedrift; omstillingsevnen. Borregaard utvikler hele tiden nye produkter markedet trenger, og satser stort på forskning, utvikling og innovasjon. Dette tror vi også er nøkkelen til AS Norge når vi skal omstille oss fra olje-økonomi til bioøkonomi. Og da er det avgjørende at vi bruker biomassen vår lurt.
Tidligere «mantra» sier at biodrivstoff trengs til flytrafikken, tungtransporten og på sjøen. Men fornybar-teknologien går i kvantesprang. I år ble det vist frem et elektrisk fly på Zero-konferansen. Airbus arbeider med elektriske passasjerfly på kortere distanser. Hvor lenge er det til dette løses også på de lengre? Kina planlegger hurtigtog mellom de største byene som vil konkurrere ut flytrafikken. Disse vil neppe gå med diesel-lokomotiver, selv ikke biodiesel. På Zero-konferansen ble det også fortalt at Asko, Scania og Sintef arbeider med hydrogenløsninger på transportsiden. Hvor lenge vil tungtransporten trenge biodrivstoff? Og på sjøen er elektriske ferjer allerede i full drift. Hvor lenge er det til skipsfarten tar over stafettpinnen?
Zeros Marius Holm viste hvordan prisen på solenergi har sunket fra 5 kr/kWh til 25 øre. Batteriene utvikles også i en rivende fart. Sannsynligvis minker ikke farten når Kina har skrudd på turboen. Han viste at når batteriprisen kommer under magiske 100 dollar pr kWh-batterikapasitet konkurrerer el med fossilt drivstoff. Vil biodrivstoff klare å konkurrere da? Dagens investeringer må tross alt lønne seg lenger enn noen år fremover. Vi må aldri glemme at sol og vind er uovertrufne fornybare energiløsninger. De har endeløse energilagre og er helt uten CO2-utslipp. Skognæringen har allerede CO2-politiet mot seg: «biobrensel slipper alltid ut CO2», selv om omløpet for råstoffet er kortere enn for det fossile. Dette faktumet og denne argumentasjonen vil vi uansett måtte forholde oss til, enten vi liker det eller ikke. Biodrivstoff kan dessuten lages av alle typer råstoff hvor som helst i verden, det ivaretar ikke den langfibrede norske granas unike kvalitet.
Men noe bruk av biobrensel er utvilsomt både lønnsomt og miljøvennlig. Avfall fra skogen og biprodukter fra sagbruk sammen med husholdningsavfall bør uansett gi lønnsomme regnestykker. Alternativene er naturlig forråtnelse som også slipper ut samme CO2, eller lang transport. Men vi stiller spørsmål ved den storstilte satsingen det nå legges opp til, med hele 20% innblanding innen 2020. Er vi på vei inn i et blindspor? Heiet på av politikere som sårt trenger klimarettferdige transportløsninger for å nå EU-målene i ikke-kvotepliktig sektor (der transport er den klart største kilden). Det er ikke lenge siden politikerne heiet på dieselbilene. Nå snakkes det om høyere avgifter og dager der bruk av dieselbil kan bli forbudt i hovedstaden.
Biodrivstoff er kanskje en god løsning i en mellomperiode. Skognæringen er imidlertid kjent for å tenke langsiktig. Det må vi fortsette med. Vi tror det er tid for å legge hånda på eget ratt og tenke oss nøye om. Ja, biodrivstoffproduksjon bør være en del av løsningen, men vi tror mesteparten av biomassen bør brukes lurere enn å brennes opp.
Alternativet bør være flere Borregaarder. ikke bare fordi de er gode på omstilling og får priser, men fordi de er et hypermoderne bioraffineri som utnytter alle delene av tømmeret på best mulig vis. Og til en del produkter er tømmerets egenskaper bedre enn oljas. I denne industrielle prosessen bør brensel være siste utvei. Også biodrivstoff. Ikke bare for klimaregnskapet, men også for bedriftenes bunnlinjer – høy foredlingsgrad kan gi gode marginer.
Omstillingen fra oljeøkonomi til bioøkonomi bør gå vegen om bioraffinerier. Da får vi high tech bruk av materialets egenskaper – fra gamle (olje)borehull til nye Borregaarder.
