EU-KOMMISJONEN kom i sommer med ny Skogstrategi. Den siste tiden har EU kom­ met med stadig ny klima­ og miljøpolitikk gjennom Den grønne given, taksonomien, Biomangfoldstrategien og nå sist Skogstrate­ gien. Basert på FNs klima­ og biomangfold­ rapporter – en internasjonal erkjennelse av vår tids største utfordringer, der tapet av bio­ mangfold av mange anses som den største.

DEN NYE SKOGSTRATEGIEN må ses i denne sammenheng. At den skal være et botemiddel mot tapet av biomangfold, som har vært neglisjert i en årrekke, kan i stor grad leses mellom linjene. Og mye tyder på at miljø­ bevegelsen i Europa har hatt sterk innflytelse på Kommisjonen i dette arbeidet.

SKOGPOLITIKKEN ER i utgangspunktet nasjo­ nal, også i EU, men i biomangfoldets navn, påberoper EU seg likevel i denne sammen­ hengen rett til å kunne påvirke landenes na­ sjonale skogpolitikk, endog ganske detaljert. Internasjonalisering av norsk politikk på sta­ dig flere områder problematiseres blant annet i BI­professor Eli Moens nye bok om hva vi skal leve av etter oljen (se sak side 52). Når avgjørelser som får stor betydning for norsk politikk tas i lukkede rom der vi ikke kjenner til hvem som faktisk påvirker og når fram med lobby, har vi et demokratisk problem. Og i senere tid har dette ført til at klima­ politikk har overtatt for næringspolitikk, med de ulempene det medfører, mener hun. Noe å tenke på rett før et stortingsvalg. For politikk betyr noe.

OG POLITIKK ER AVGJØRENDE for ny verdi­ skapning, skriver Moen i den nye boka si, der hun viser hvordan politikerne blant annet skusler bort skogsektorens uutnyttede verdiskapningspotensial, der stadig mer norsk tømmer avvirkes mens råstoffeksporten øker. Konsekvensene av EUs Skogstrategi kan forsterke denne utfordringen. Kravene om 10 % strengt vernet areal, 30 % beskyttet areal med restriksjoner og kravet om å ta vare på gammelskogen, kan føre til 30 % mindre tømmeruttak i Europa, i følge tyske forskere (se sak side 20). Mens behovet for treprodukter vil holde seg ganske konstant.

I DETTE BILDET KAN NORGE, som EØS­land, enten føle seg tvunget til å følge opp EU­ reglementet (som vi gjerne gjør). Eller bli utenforlandet som EUs industri og forbrukere vil henvende seg til for tømmer og/eller treprodukter. Begge deler får konsekvenser for norsk skogsektor. Blir vi utenforlandet, blir presset for ytterligere råstoffeksport enda større. Eller Norge kan satse på å forsyne Europa med treprodukter som de ikke får produsert selv, i mangel av tømmer. Valget er vårt og politikken kan avgjøre. Men følger vi opp EUs nye Skogstrategi, kan norsk tømmeravvirkning også bli lavere, og med det reduseres råstofftilgangen til norsk skogindustri. Da blir tømmer enda mer verdi­ fullt og verdiskapningsgraden enda viktigere.

EN MÅTE Å SIKRE mest mulig råstoff på i en fremtid med større restriksjoner, kan være flere hogstformer. Til nå har debatten handlet om plukkhogst og flatehogst (se sak side 18), men i spennet mellom de to ytterformene, bør det være mulig å finne også andre effektive former for uttak som kan tilfredsstille kravene til 30 % «beskytta areal». Kanskje kan også ny teknologi bidra … Nytenkning kan bli nødvendig for å sikre industrien virke inn i en tid der politikken går i retning av å kreve at det tas større hensyn til biomangfold.