ALLSKOG MANGLER DRIFTSKAPASITET. Man «har jobbet med å øke denne i flere år uten å lykkes, verken med eksisterende eller nyetableringer», fortelles det. Samtidig går en av Allskogs mest trofaste entreprenører gjennom tiår nå over til Nortømmer og tar med seg 50.000 m3. Han opplever «dårlig orga­nisering, voldsomt prispress og økt usikkerhet om opp­ drag». Hvis han ikke er helt alene om å oppleve det slik, kan det forklare hvorfor Allskog ikke får økt driftskapasiteten sin?

ENTREPRENØRBRANSJEN ER GANSKE KREVENDE, store og dyre maskiner skal betales ned gjennom flest og mest mulig effektive arbeidstimer, for å få det hele til å gå rundt. Det er avhengig av at de som arbeider med det er dedikerte og interesser- te, og rett og slett også trives i skogen og i jobben. Og marginene er ofte ikke større enn at selv små endringer kan velte spillet.

Fra entreprenørhold fortelles det nå også generelt om knappere marginer grunnet årets uvanlige værforhold. Mye snø i vinter og supertørr sommer har gitt entreprenørene mye merarbeid med belter og kjettingskifter og maskinflytting. Og det meldes om dårlig lønnsomhet til tross for høyt tømmeruttak. Og i forrige nummer etter- lyste MEFs Bjørn Lauritzen at hele bransjen må ta ansvar for de vanskelige værforholdene som entreprenørene bærer kostnadene for.

FOR SELV OM EN AV TØMMEROMSETTERNES jobb er å presse driftsprisene ned, må man samtidig huske hvor gjensidig avhengig aktørene i verdikjeden er av hverandre. Tømmeret er ikke verdt mye uten et driftsapparat som fungerer. Dette får Allskog nå smertelig erfare og svarer med å etablere sitt eget driftsapparat, noe andelslagene opp gjennom tidene bare har hatt middels gode erfaringer med. Det skal bli interessant å følge med på hvordan Allskog håndterer dette framover.

ALLSKOGS RESULTATLØSE LETEN etter flere driftslag kan jo også tyde på at tilbud og etterspørsel akkurat nå er i entreprenørenes favør. Uansett bør egentlig tømmerselgerne nå heller stelle ekstra pent med entreprenørene og snarere gjøre det de bør gjøre, nemlig sørge for at kaka som skal deles blir større. Svenske Fredrik Reuter beskriver i dette nummeret det enorme suget etter biomasse hos svensk skogindustri, som nå tjener gode penger på grunn av en eventyrlig cellulosepris. At sagtømmer til tider går til cellulose hos Södra Cell Värö forteller i grunnen alt. Norsk tømmer er i aller høyeste grad en del av dette markedet.

Knapphet på virket styrer markedet nå. Det setter alle som leverer råstoffet i en unik posisjon. Både skogeiere, men også entreprenører – som er det helt nødvendige driftsapparatet. Begge bør nå få sin del av den rasktvoksende kaka. Det er vinn- vinn for begge parter!