KLIMAFORHANDLINGENE I GLASGOW er over. Og noen milepæler er kommet på plass For utviklingens del får vi håpe at formuleringene om nedfasing av kull og kutt i subsidier til fossil energi faktisk får en betydning, all den tid det er de fossile utslippene som skaper problemene. Men selvsagt skiller ikke atmosfæren på karbon fra det ene eller det andre, og jord, skog og arealbruk, som jo inngår i den noe kortere delen av karbonets kretsløp, har også en betydningsfull rolle. Men til tross for at skogen nærmest ble viet en hel dags oppmerksomhet, var britenes fokus begrenset til den umiddelbare prekære globale skogutfordringen – nemlig avskogingen. Bærekraftig skogbruk derimot, fikk liten eller ingen oppmerksomhet.

LA DET FØRST VÆRE SAGT; det er kjempebra at regnskogens rolle i klimasammenheng får stor oppmerksomhet – nå også fra flere og større nasjoner enn Norge. 12 nasjoner bidrar nå med 100 milliarder kroner de neste åtte årene. Hvilken effekt det vil få er imidlertid uklart i land med labile politiske styrer og liten håndhevelse, – med Bolsonaro og Brasil i spissen. Det gjenstår å se om internasjonalt press og penger kan bidra til å stanse denne utviklingen av «verdens lunger». Men at avskoging får oppmerksomhet er riktig. Det er jo endelige utslipp uten utsikter til nye binding, på lik linje med fossile utslipp.

PÅ DEN ANDRE SIDEN er det bærekraftig skogbruk som erstatter fossile produkter og binder nytt karbon. Det første er å begrense skogødeleggelsene og dermed utslippene fra skog, det andre handler om hva skogøkosystemene kan bidra med for å ivareta, men også øke karbonlagrene. Det kom aldri på dagsorden i Glasgow. Og det er synd, for også her trengs det økt forståelse for hvordan skogen kan bidra.

DET ER RIKTIGNOK INGEN DRAMATIKK. «Bærekraftig skogbruk» er nedfelt som et mål i Parisavtalen, men siden den kom i 2015 har FNs naturpanel levert rapporten om naturkrisen, som er med å flytte fokuset fra binding ved bruk av skogen til skogen som karbonlager. Dette er tendenser i tiden som også preger EUs skogpolitikk, som vi har sett i den grønne given. Det er i ferd med å etablere seg en oppfatning av at ikke-bruk av skogen er det beste også for klimaet. Og COP-beslutningene fra Glasgow føyer seg inn i rekken av formuleringer om «protecting, conserving, restoring, sinks og reservoirs». Fordi vi trenger tiltak nå. Men skogen fungerer ikke sånn.

VERDEN MERKER KLODENS FEBER stadig mer gjennom ekstremvær, og krav om at noe må skje nå. Det er bra. Vi kan ikke skyve på problemene lenger. Vi slutter oss til Attenboroughs utsagn; Leaders of the world, you must lead now. Det resulterer i stadig flere korte tidsfrister for å nå utslippskutt. Utfordringen til skogbruket er som alltid å få forståelse for at vi er en langsiktig næring. Mens næringslivet ellers opererer med 3-, 5- eller 10-årsplaner, tenker vi minst 60 år – og gjerne 120 år fram. Det betyr at også i klimasammenheng kan kortsiktige mål ødelegge for de mer langsiktige.

NÅR MÅLET ER at skogen skal sikre karbonlageret innen 2030, kan det godt være vi oppnår det med ikke-bruk, men det er som å be skogen holde pusten. På sikt vil den puste ut og da virker ikke tiltaket mer. Da må vi ha tenkt litt lenger. Da må vi ha skog i vekst som kan bidra til å øke opptaket og karbon- lageret. Det er skogens klimabidrag på sitt beste. Parisavtalen baserer seg på et 100-års klimamål. På veien settes 5- og 10-årsmål, men de gir ikke optimale klimaløsninger for bærekraftig skogbruk. Det må på dagsordenen skal skognæringa gjøre en fornuftig jobb i klimaarbeidet.