En rik bakke kan se ganske fattig ut for et utrent øye. Men de som skal drive MiSkartlegging bør kanskje trene opp øyet litt ekstra nettopp for den rike bakken.
I september i fjor hadde Norsk Skog bruk en artikkel hvor biolog Tor Erik Brandrud fra NINA omtalte Miljø registreringer i Skog som et godt sys tem, men med noen hull. Og et av hullene han pekte på var manglende registrering av livsmiljøet «rik bakke vegetasjon» som man finner i kalk skog. – Det som går på skogstruktur i MiS; gamle trær og død ved, det kan man telle og ha kontroll på ganske greit, sa Brandrud da. Men den sjeldne og truete kalkskogen er vanskeligere å kjenne igjen, særlig der skogen er tett og lite lys slipper ned på bakken. Sammen med Brandrud og spesialkonsulent i skog i kommunene Gran, Lunner, Jevnaker og Nittedal, Helge Midttun, har vi sett mer på denne skogtypen, som vi blant annet finner en del av på Hadeland.
SER FATTIG UT – For å kjenne igjen denne skogtypen må du ha litt kunnskap om geologi, 32 9 – 2021 det er ikke nok med artskunnskap, sier Brandrud. For mange av artene, i hvert fall de som er lett synlige, vil man ikke finne under den tette gran skogen. Der ser det ut til kun å være mose. Og nettopp slik er skogen vi besøker. – Skogen kan virke svært artsfattig, men det er en svært stor artsrikdom her, som det meste av året er skjult under bakken, sier Brandrud, og sikter til soppartene som har sitt mycel der og som lever i symbiose med trærne, det vi kjenner som mykorrhizza. – Her finnes mange sopparter som er sterkt knyttet til høye kalknivåer, såkalte kalksopper, og mange av dem er rød listet, fortsetter han. Han forklarer at under det tynne, nesten fraværende jordsmonnet under mosen har vi eldgammel, for steinet havbunn. – Det med havbunn er lett å mis forstå, for mye av de rike områdene i Norge er havbunn i form av marin leire fra 10 000 år siden. Men disse kalksteinslagene dannet på havbunnen er jo mange millioner år gamle, de er fra kambrosilur. Her kan vi finne masse fossiler i steinene, forteller han. Og det er nettopp det at sopper, moser, lav og karplanter kommer i mer eller mindre direkte kontakt med kalksteinen som gjør dette livsmiljøet spesielt, og at det er andre arter som lever her enn der jorda er dypere eller berggrunnen surere. – Her er pH gjerne på over 6 i det øverste jordlaget, og det er veldig høyt. I barskog ligger vanligvis pHen under 4 i det øvre humuslaget, sier han.
I HELE LANDET Forekomstene av kalkskog finner vi gjerne oppe på lave rygger i land skapet, som man typisk kan se på Hadeland der landskapsfoldingen har ført til at flere slike kalkrygger stikker som odder ut i Randsfjorden.– Disse kalkstripene finner du i Oslofeltet som vi er en del av her, men også i Trøndelag som i Steinkjer, Snåsa og Verdal, og i Nordland også, hvor du har marmorstriper. Men det finnes kalkbarskog i flekker over hele landet, forteller Brandrud. Og disse flekkene og stripene er altså ifølge Brandrud for dårlig kart lagt i MiS. Sammen med Ivar Gjerde fra NIBIO og Magne Sætersdal fra NINA har Brandrud gjennomført et prosjekt hvor de så på arealer registrert som livsmiljøet Rik bakkevegetasjon i MiS i tre områder på Østlandet. De ville finne ut om disse arealene tilfredsstilte kravene til vegetasjonstypene som definerer Rik bakkevegetasjon, og om de utvalgte arealene som var satt av som nøkkelbiotoper skilte seg ut fra arealer utenfor nøkkelbiotopene på samme bonitet og skogtype.
MIS TRAFF BARE DELVIS – Det vi fant var at en del av MiSbio topene med kalkskog nettopp var de «hotspotene» vi visste om med mye rødlistearter. Så ett resultat var at det fungerte. Men i tillegg fant vi at flere av områdene som ikke var MiSområder, også hadde kalkskogkvaliteter og rød listearter. Kanskje ikke så store hot spotter, for de viktigste hadde man greid å fange, men det var flere som burde vært MiSregistrert. Så budskapet er at det er noen hull i MiS, sier han. Han mener at årsaken til at det er registrert for få nøkkelbiotoper av dette slaget rett og slett henger sammen med at området ikke har hatt en uttømmende kartlegging av denne typen skog.
– På Hadeland var man tidlig ute med MiSregistreringer, og kompe tansen hos rådgiveren og biologen som var med på dette, var først og fremst på dødved og gammelskog.
Så det er gjort en god kartlegging av gammelskogen med dødved og gamle trær, mens det var en lavere prioritert kartlegging av kalkskogen. Og det at man har fanget opp gammelskogs kvalitetene, men ikke den rike bak ken, går igjen i flere regioner, sier Brandrud.
BURDE VÆRT FANGET OPP I REVISJONEN – Han tenker seg at der denne skog typen fremkommer kunne vært valgt ut flere av disse forekomstene til nøkkelbiotoper som skulle tas vare på, og så kunne man kanskje prioritert noen av dødvedforekomstene ned. Og han opplever at revisjonen av MiS, som nå er gjennomført på mange steder, hel ler ikke fanger opp dette. Dette kom mer vi inn på i påfølgende sak.
– Min bekymring er at man ikke systematisk har gått gjennom og prøvd å plukke ut de MiSkommunene som åpenbart har huller. Den letteste måten å plukke ut dem på er å finne de tilfellene hvor man vet at kartleggerne var ferske og ikke hadde solid nok kompetanse ved den første registrer ingen, og dessuten legge vekt på om råder som har mye kalkstein, sier han.
– Jeg ser at de skogbruksplanleggerne jeg har jobbet sammen med i MiS kartlegging har gått til verket med stor iver og prøvd å lære seg dette. Sam tidig ser vi at en del kalkbarskog er så vanskelig å kartlegge at to kartlegginger den dag i dag kan gi forskjellig resultat. Her trengs det fortsatt en kompetanse heving, og kartleggingssystemene gir for lite rom for helhetsvurderinger, med for eksempel vekting av geografi og topografi, mener han.

KOMMER LENGST MED KOMMUNIKASJON – Det har lett for å bli støy når man oppdager nye miljøverdier etter at miljøplanen er laget, for da trodde grunneieren at han visste hva han hadde å forholde seg til og kunne drive normalt ellers. Og særlig når det som oppfattes som naturvernere driver egen kartlegging. Særlig har kartlegging av områder som er planlagt og kanskje innmeldt for hogst, medvirket til støyen som har oppstått den siste tiden. Kunnskapen hos de som er ute og kartlegger varierer også mye, fra fagbiologer som virkelig kan dette til de ivrige, entusiastiske fra Naturvernforbundet, amatører i soppforeninger eller andre. Noen av dem er flinke, noen er flinke til å bruke flinke folk til å hjelpe seg, mens andre kanskje ikke har god nok kunn skap og legger inn i artsobservasjoner uten å ha noe kvalitetssikring, erfarer han. Og når de to leirene ikke har tillit til hverandre, oppstår det konflikt.
– Vi har hatt en periode med ganske mye og godt samarbeid. Det har nok mye med sertifiseringsarbeidet å gjøre. Skogbruket var tvunget til å ta miljøhensyn. Men når du kommer ned på grasrotnivå og er ute med grunneiere som har fått mye MiS belastning på sin eiendom, så kommer man nesten alltid til kompromisser. De skjønner at dette er verdifullt og noe de skal sette pris på at de har. Stort sett i hvert fall. Med kommunikasjon og samarbeid kommer man langt. I hvert fall mye lenger enn med den absolutt kompromissløse krigslinja som iblant nå blusser opp, slår Brand rud fast.
ARTER TIL HJELP – Om kunnskap om geologien er vesentlig for å finne kalkskoglokali tetene, kan likevel kjennskapen til indikatorartene være til hjelp. På vår vandring gjennom den tilsynelatende unnselige granskogen finner Brandrud både en – riktignok avblomstret – orkide og en pussig sopp i fra i fjor. Orkideen, en rødflangre, er ifølge Brandrud den beste kalkindikatoren vi har. Den krever en pH på over 5, og gjerne over 6, og den lever i samliv med mykorrhizzasoppene som igjen lever i symbiose med trærne. Og soppen, en skaftjordstjerne, er også typisk i kalkskog, men kan i tillegg trives i lågurtskog, som ikke har riktig så mye kalk under røttene som den rene kalkskogen har. Høsten har så langt vært tørr og soppfloraen som befinner seg som en matte av mycel under mosen har så langt i år ikke funnet det opportunt å danne frukt legemer, som for mange av dem arter seg som hattsopper på skogbunnen. Men denne skaftjordstjernen fra i fjor står fortsatt og pøser ut sporer når vi gir den et lite dytt. Når vi kommer ut i åpent lende, peker Brandrud også ut fingerstarr, hjertegras, bergmynte, stjernetistel og spiss vokssopp, alle arter som må ha kalk i grunnen for å trives, men som også vil ha mer lys enn det granskogen byr på. •
