BURDE VÆRT FANGET OPP I REVISJONEN – Han tenker seg at der denne skog­ typen fremkommer kunne vært valgt ut flere av disse forekomstene til nøk­kelbiotoper som skulle tas vare på, og så kunne man kanskje prioritert noen av dødvedforekomstene ned. Og han opplever at revisjonen av MiS, som nå er gjennomført på mange steder, hel­ ler ikke fanger opp dette. Dette kom­ mer vi inn på i påfølgende sak.

– Min bekymring er at man ikke systematisk har gått gjennom og prøvd å plukke ut de MiS­kommunene som åpenbart har huller. Den letteste måten å plukke ut dem på er å finne de tilfellene hvor man vet at kartleggerne var ferske og ikke hadde solid nok kompetanse ved den første registrer­ ingen, og dessuten legge vekt på om­ råder som har mye kalkstein, sier han.

– Jeg ser at de skogbruksplanleggerne jeg har jobbet sammen med i MiS­ kartlegging har gått til verket med stor iver og prøvd å lære seg dette. Sam­ tidig ser vi at en del kalkbarskog er så vanskelig å kartlegge at to kartlegginger den dag i dag kan gi forskjellig resultat. Her trengs det fortsatt en kompetanse­ heving, og kartleggingssystemene gir for lite rom for helhetsvurderinger, med for eksempel vekting av geografi og topografi, mener han.

KOMMER LENGST MED KOMMUNIKASJON – Det har lett for å bli støy når man oppdager nye miljøverdier etter at miljøplanen er laget, for da trodde grunneieren at han visste hva han hadde å forholde seg til og kunne drive normalt ellers. Og særlig når det som oppfattes som naturvernere driver egen kartlegging. Særlig har kartlegging av områder som er plan­lagt og kanskje innmeldt for hogst, medvirket til støyen som har oppstått den siste tiden. Kunnskapen hos de som er ute og kartlegger varierer også mye, fra fagbiologer som virkelig kan dette til de ivrige, entusiastiske fra Naturvernforbundet, amatører i soppforeninger eller andre. Noen av dem er flinke, noen er flinke til å bruke flinke folk til å hjelpe seg, mens andre kanskje ikke har god nok kunn­ skap og legger inn i artsobservasjoner uten å ha noe kvalitetssikring, erfarer han. Og når de to leirene ikke har tillit til hverandre, oppstår det konflikt.

– Vi har hatt en periode med ganske mye og godt samarbeid. Det har nok mye med sertifiseringsarbeidet å gjøre. Skogbruket var tvunget til å ta miljøhensyn. Men når du kommer ned på grasrotnivå og er ute med grunneiere som har fått mye MiS­ belastning på sin eiendom, så kommer man nesten alltid til kompromisser. De skjønner at dette er verdifullt og noe de skal sette pris på at de har. Stort sett i hvert fall. Med kommunikasjon og samarbeid kommer man langt. I hvert fall mye lenger enn med den absolutt kompromissløse krigslinja som iblant nå blusser opp, slår Brand­ rud fast.

ARTER TIL HJELP – Om kunnskap om geologien er vesentlig for å finne kalkskoglokali­ tetene, kan likevel kjennskapen til indikatorartene være til hjelp. På vår vandring gjennom den tilsynelatende unnselige granskogen finner Brandrud både en – riktignok avblomstret – orkide og en pussig sopp i fra i fjor. Orkideen, en rødflangre, er ifølge Brandrud den beste kalkindikatoren vi har. Den krever en pH på over 5, og gjerne over 6, og den lever i samliv med mykorrhizza­soppene som igjen lever i symbiose med trærne. Og soppen, en skaftjordstjerne, er også typisk i kalkskog, men kan i tillegg trives i lågurtskog, som ikke har riktig så mye kalk under røttene som den rene kalkskogen har. Høsten har så langt vært tørr og soppfloraen som befinner seg som en matte av mycel under mosen har så langt i år ikke funnet det opportunt å danne frukt­ legemer, som for mange av dem arter seg som hattsopper på skogbunnen. Men denne skaftjordstjernen fra i fjor står fortsatt og pøser ut sporer når vi gir den et lite dytt. Når vi kommer ut i åpent lende, peker Brandrud også ut fingerstarr, hjertegras, bergmynte, stjernetistel og spiss vokssopp, alle arter som må ha kalk i grunnen for å trives, men som også vil ha mer lys enn det granskogen byr på. •