– Store nordiske skoger konsentrerer karbon fra atmosfæren til biomasse. Skogindustrien lager produkter som erstatter fossile. Og karbonutslipp fra industrien fanges med bio-CCS og lagres i berggrunnen. Sammen kan Norden eksportere negative karbontall.

Det sa professor i skogskjøtsel ved Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) Tomas Lundmark på skogkonferan­sen på Elverum nylig. Han tror de nordiske landene har de beste for­utsetningene i verden for et slikt prosjekt og kan bli foregangsland med et nordisk system

– hvis vi er villige til å satse. Fordi Norge, Sverige og Finland har utfyllende forutsetninger, med stor tilgang på skog, velutviklet skogindustri, og gode teknologi­erfaringer fra olje industrien og lagre for å få på plass bio-­CCS. Bakgrunnen for resonnementet ligger i hans forståelse for skogen og karbonets naturlige kretsløp.

PRIMÆRPRODUKTENE – SELVE GRUNNLAGET

– Skogarealet pr person har sunket, fordi vi blir flere, men også fordi vi tar av skogen hver gang vi trenger areal til andre formål som infra­struktur. Blant annet fordi vi vil ta vare på jordbruksmark. Det er fint, men hvilken fremtid ønsker vi for skogen, spurte Lundmark. Han påpekte hvordan primærproduktene fra skog, sjø og jord legger grunn­laget for alle verdikjedene våre.

Han påpekte videre at det alltid har vært mangel på skogsråvarer enten lokalt eller regionalt. Og at det er bak­grunnen for at man ikke bare lar skogenvokse, men faktisk «dyrker den» som han sier, altså bakgrunnen for skog­skjøtselen.

– Hvis naturen kunne forsyne oss med det vi trengte av seg selv, behøvde vi ikke å dyrke verken jord eler skog, men det er ikke nok. Derfor må vi være gode til å dyrke den. Det er vårt ansvar som skog­forvalter å være bedre enn naturen selv, sa Lundmark.

KLIMA- OG NATURKRISE

Samtidig kreves det i vår tid at vi gjør det vi kan for å motvirke natur­ og klimakrisene.

– Parisavtalen krever at vi må sørge for å bevare og helst øke det naturlige karbonlageret. Men det forventes også at fornybare råvarer skal erstatte de fossile i stort monn. Så vi skal bruke mer skog, uten at det får negative effekter for det biologiske mangfoldet og karbonbalansen i skogen. Vi skal altså spare samme tre som vi skal avvirke. Det går jo ikke opp, reson­nerte Lundmark. Men han konstaterte videre at menneskeskapte problemer selvsagt må løses av menneskene.

– Og i skogen er det de som kan skog som kan finne løsninger

– ikke de som bare har oppfatninger om skog. Altså er skogeieren en viktig person. Så hvordan kan hen bli flinkere, spurte skogskjøtseleksperten retorisk?

TRE SKJØTSELSKOLER

Lundmark viste at tre skogskjøtsel­skoler er rådende i Europa, den tyske, den skandinaviske og den syd­europe­iske.

– Den tyske er «orden og reda» i skogen, med stort fokus på planlegging og volumproduksjon

– det skal vokse store trær som avvirkes når de er ut­vokst. I den skandinaviske modellen er det derimot lønnsomheten og jevnt virkesforløp som styrer avvirknings­tidspunktet. Kalkulasjonsrenta forteller når det er økonomisk optimalt å hogge. I Syd­-Europa igjen hersker en mer «closer to nature» skjøtselsmodell. Det er mer en filosofi med selektive metoder, fortalte professoren og fortalte videre hvordan skjøtsel ofte utsettes for politikk på bakgrunn av tømmertilgangen eller mangelen på sådan.

– Skjøtsel får fort skylda når det mangler virke. Finland forbød selektiv hogst i 1949 da man manglet virke, mens Slovenia samtidig forbød flatehogst av samme grunn. Politikken treffer ikke bestandig de rette beslut­ningene, konstaterte Lundmark som mener skogskjøtsel tar oss fra en til­stand til et mål

– og derfor må varieres og tilpasses.

– Derfor høres det klokt ut når statssekretæren deres tidligere i dag sa at kunnskap fra lokalmiljøet må ivaretas, sa han.

LIKHETER MELLOM NORDISKE LAND

Lundmark pekte på likheten i skog­politikk i Norge, Sverige og Finland.

– Alle tre landene baserer sin kunn­skap på over 100 års erfaringer gjennom Landsskog taksering, og skogbruksorganisasjoner, forskning, infrastruktur og utdanningssystemer er ganske likt bygd opp. Men vi sam­arbeider likevel ikke særlig tett. Ofte samarbeider Sverige mer med Canada og Østerrike. Vi går altså over bekken etter vann, konstaterte forskeren.

GAMMEL OG UNG SKOG

Lundmark har arbeidet med hvordan markedet går mot et stort råstoff­underskudd og understreket viktig­heten av å legge til rette for at naturen kan yte mer.

– Ofte sier politikerne at skogen vokser likevel. Det er dumt. Skog­eierne bestemmer jo tilvekst og legger til rette for det vi har i dag. Dermed vil det vi gjør i dag bestemme hva vi skal ha om 50 og 100 år, startet han og la fram dagens «skogbilde» i Norge, Sverige og Finland som er ganske forskjellig.

– Finland har i stor grad mye middelaldrende skog (70 %). Sverige har jevn hogstklassefordeling, mens Norge har mye moden skog (63 %). Dere har spart på skogen, slik at kapitalen ikke forrenter seg særlig mye. Den finske skogen er ung og springer fort, mens i Norge er det mye gamlinger som ikke springer like fort. Det er en utfordring. Hvordan skal dere klare å opprettholde høy avkastning på kapitalen med så gammel skog, og i tillegg ikke miste karbonlageret, spurte Lundmark? Og tok resonnementet videre inn i skogens klimanytte.

– Skogen gjør klimanytte på to måter; som karbonlager og at produkter fra skogen forhindrer utslipp

– altså substitusjonseffekten. Da blir spørs­målet

– skal vi avvirke eller spare skogen rent karbonmessig? Er til­veksten 100 % og avvirkningen 80 %, er det 80 % som gjør substitusjons­jobben og 20 % som skaper karbon­lager. Den ene øker på bekostning av den andre. Og atmosfæren merker ikke forskjell.

PRODUSERE MER OG GJENBRUK

Det er tilveksten som styrer hva vi kan bruke, og den er det «skogdyrkerne» som påvirker, mener Lundmark som har laget en rapport som heter «Skogen rekker ikke til».

– Hva kan vi gjøre med det? Vi kan produsere mer eller få eksisterende varer til å holde lenger.

Skal vi produsere mer må vi dyrke bedre. Skogskjøtsel har et forbedrings­potensial på 40 % i Sverige hvis vi aldri mislykkes. Men det tar selvsagt tid. Så kan vi også få råstoffet til å nå lenger ved å bruke skogprodukter flere ganger. Det ser vi mye av. Bruker vi en planke igjen rekker den dobbelt så langt. Og i nye byggesystemer kan den brukes så mange ganger vi vil. Mens gjenbruk av papir kan få råstoffet til holde opptil 25 ganger, illustrerer Lundmark.

CCS KAN EDRE SPILLET

Dette er vel og bra. Men Lundmark mener altså det også er et uutnyttet potensial for å løse råstoffmangelen og klimakrisen under ett

– gjennom et nordisk samarbeid, der de nordiske landene kan utfylle hverandre med sine ulike forutsetninger.

– I hele Norden vokser det mye skog. Skogen kan som vi vet, konsentrere karbon fra atmosfæren til biomasse. Denne kan brukes i skogindustrien som vi også har mye av i Norden. Og setter vi bio­CCS på alle skorsteinene, kan vi fange karbonutslippet herfra. Norge har teknologi fra oljenæringen og berg­grunn til å ta seg av dette. Slik kan skogen samle karbon fra atmo sfæren og gjen nom det nordiske systemet fanges og lagres i berggrunnen. Da er det ferdig diskutert om skogen skal brukes eller bevares i klimasammen­heng, for da er det alltid bedre å bruke skogen til substitusjonsprodukter og lagringen tar CCS seg av. Slik kan vi eksportere negative karbontall sammen, konkluderte han.

– Et nordisk gruppearbeid med kloke folk, noen hundre milliarder og beslutt som politikk kan gi et Norden med null i karbonavtrykk, eksportere produkter som erstatter fossile, og med et marked for karbonkvoter kan vi også eksportere karbonkreditter. Vi har de beste forutsetningen i verden og etterspørselen er de, avsluttet han.