Skrevet av Innsendt 11. desember 2022
Dagens naturskog vil bli mer unaturlig mens kulturskogen blir mer naturlig.
Skal vi tenne på skogreservatene og frede hogstflatene?
TEKST OG FOTO: JØRUND ROLSTAD OG KEN OLAF STORAUNET, NIBIO
Gjennom tusenvis av år har artene blitt utsatt for naturens
egen skogskjøtsel. En måte å bevare biologisk mangfold på
er å etterligne den naturlige skogdynamikken – men
hvordan så egentlig naturskogen ut?
ALL SKOG HAR BRENT
Fordi vi har slukket skogbranner de siste 150–200 årene har
skogen gradvis endret karakter. «Endringsblindhet» er et
fenomen der vi over tid mister kunnskap om hvordan skogen
har sett ut før, fordi endringene skjer sakte og gradvis. Skogshistorisk forskning har likevel gitt oss noen svar – vi har fått
bekreftet hvor fundamentalt gjennomgripende skogbrann er
for økologien til de nordlige (boreale) barskogene. Hvis vi
ser på tiden etter siste istid har så godt som all skog i Norge
brent, det er bare spørsmål om hvor ofte og hvor kraftig.
TRE TYPER DYNAMIKK
Basert på hvordan skogen endrer seg etter brann og andre
naturlige forstyrrelser kan vi litt forenklet dele landskapet i
tre hovedtyper: Flersjiktet furuskog (multi-cohort dynamics),
løvsuksesjoner (even-aged dynamics), og gammel granskog
med småskala dynamikk (gap dynamics), se Norsk Skogbruk
nr. 5/2020.
Naturlig furuskog er mest utsatt for brann, med brannintervaller på omkring 70–100 år, avhengig av høydelag og
vegetasjonstype. Her opptrer brannene typisk som lavintensive
lyngbranner, og eldre furutrær overlever og blir stående igjen
sammen med yngre døde trær. Hvis det ikke kommer en ny
brann innen 30–40 år vil foryngelsen av furu og bjørk danne
et nytt alderssjikt under de gamle trærne, derav betegnelsen
multi-cohort.
Granskog er langt mindre brennbar, men når den først
brenner får vi gjerne høyintensiv kronebrann som dreper de
fleste trærne over større områder. Som oftest får vi en
påfølgende ensaldret løvsuksesjon av bjørk og osp med
innslag av selje. Slike løvskoger er i seg selv lite brennbare,
og med tiden utvikler de seg til gammel løvskog med et
undersjikt av oppvoksende gran. Det kan gå flere hundre år til neste skogbrann og da har granskogen igjen tatt over
som dominerende treslag. Granskogen vil over tid forynge
seg gjennom småskala dynamikk inntil en ny brann setter i
gang løvsuksesjon.
URSKOGEN ER BORTE
De siste 500 årene har skogen i Norge vært gjennom tre
faser av skogbrukspåvirkning: dimensjonshogst, plukkhogst
og flatehogst (se Norsk Skogbruk 3/2020). Dimensjonshogsten var et rent høstingsskogbruk der økende grad av
rovdrift kulminerte på slutten av 1800-tallet. I tillegg bidro
intensivt husdyrbeite, beitebrenning og kull- og tjærebrenning til at det knapt fantes naturskog igjen ved
århundreskiftet. Noen steder var dimensjonshogsten så
kraftig at man i dag ville kalt det flatehogst.
Gjennom mer planmessig plukkhogst (forstblink) og
smågruppehogst forsøkte man på begynnelsen av 1900-tallet å få til et mer bærekraftig skogbruk. Men utilfredsstillende foryngelse og tilvekst, et økende krav til effektivitet,
og maskinell drift, førte til et markant skifte etter krigen til
større åpne hogster med påfølgende planting. På slutten av
1940-tallet ble bestandsskogbruket etablert som dominerende driftsform.
Skoghistorien har vist at de siste restene av den opprinnelige naturskogen (urskogen) forvant mot slutten av 1800-tallet.
Videre har gjennomgangen av Landsskogtakseringens data
vist at bestandsskogbruket har hogd seg gjennom et sted
mellom 2/3 og 3/4 av den eldre plukkhogde skogen.
UNATURLIG NATURSKOG OG NATURLIG KULTURSKOG
Bestandsskogbruket har medført at den tidligere dimensjonsog plukkhogde skogen som ikke er blitt flatehogd har fått
stå i fred. I dag har denne skogen fått et sterkere naturskogpreg, den er blitt 70–80 år eldre, fått mye mer død ved.
Men løvtrærne er i ferd med å forsvinne og furuskogene
blir mer grandominert. Det er denne skogen vi verner i dag,
og fordi vi slukker skogbranner vil denne naturskogen på
flere måter gradvis bli mer unaturlig.
Bestandsskogbruket åpner opp skogen for ny foryngelse
av løvtrær, men i den tidlige fasen på 50- og 60-tallet ble
uønsket foryngelse effektivt ryddet vekk. Dessuten ble det
plantet gran så tett at markvegetasjonen ble skygget ut. Etter
hvert har miljøhensyn ført til mer varierte ungskoger med
vesentlig større andel løvtrær og mange steder settes det også
igjen døde og levende trær på hogstflatene. Kulturskogen er
i ferd med å bli mer naturlig og det skarpe skillet mellom
naturskog og kulturskog blir gradvis mindre tydelig.
FRA NATUR-KULTUR TIL GRADER AV NATURLIGHET
Ser vi på flybilder fra 1960-70-tallet var skoglandskapet en
kontrastrik mosaikk der eldre plukkhogd skog vekslet med
åpne snauflater og tette plantefelt – det var naturskog eller
kulturskog. Fram til nå har naturvernet stort sett handlet
om å bevare den gamle naturskogen. I dag er landskapsbildet
mer nyansert og vi har fått bedre kunnskap om hvordan
naturskoglandskapet ville ha sett ut. De seinere årene har
det blitt vanskeligere å skille den eldre kulturskogen fra
gammel plukkhogd naturskog. Samtidig ser vi at en del av
den yngre kulturskogen har fått mer naturskogpreg – den
unge naturskogen. Landskapet er i ferd med å bli mer eller
mindre naturlig (eller mer eller mindre «kulturlig» om du
vil). Avhengig av hvordan skogbruket utvikler seg framover
vil det kanskje ikke være hensiktsmessig å skille skarpt
mellom naturskog og kulturskog, men heller operere med
varierende grad av naturlighet eller naturnærhet.
AKTIV SKJØTSEL OG FORVALTNING
Den gamle plukkhogde skogen vil over tid forynges ved
småskaladynamikk og på den måten også fange opp livsmiljøene for arter som lever der. Frivillig vern har bidratt til
at ca. 5 % av denne skogen er vernet per i dag, i tillegg
utgjør slik skog en stor andel av avsatte nøkkelbiotoper
gjennom MiS-registreringer. Men hva med brannbiotopene,
løvsuksesjonene og den brannpåvirkede flersjiktede
furuskogen?
Vi skjønner at vi ikke kan tenne på skogen over alt, og
høyintensiv kronebrann er uaktuelt som forvaltningstiltak
av sikkerhetsmessige grunner. MiS-registreringer skal fange
opp eldre løvsuksesjoner, men ofte blir løvtrær ryddet vekk
før de blir gamle. Enkelte steder har man imidlertid vernet
løvskog som har kommet opp etter flatehogster på 1960-tallet,
f.eks. ved Juvsåsen-Holmennatten naturreservat i Sigdal.
Brannpreget flersjiktet furuskog kan til en viss grad gjenskapes i naturreservater. Lavintensiv naturvernbrenning
gjennomføres regelmessig i Sverige og Finland. Nylig ble
det gjennomført kurs i naturvernbrenning ved Røros, og
det arbeides med å opprette større naturreservater der brann
skal inngå som aktivt forvaltningstiltak. Her er planen å
inkludere frøtrestillinger og yngre skog for å få til en flersjiktet skogstruktur på sikt.
Inntil nylig har fokuset vært på å verne den gamle plukkhogde naturskogen. Ikke så rart, det er jo den som forsvinner
når vi flatehogger. Men naturskoglandskapet er dynamisk,
noe vi skal vi se nærmere på i neste artikkel.
