Undertittelen på Skogmeldinga er «konkurransedyktig skog- og trenæring» og det er ganske dekkende. Skogens rolle i klimasammenheng er omtalt ganske overfladisk. Her er det mer å hente. Som det også er på mange av andre de omtalte områdene i meldinga.

Av: Ole Hofstad og Hans Fredrik Hoen, Institutt for naturforvaltning, NMBU

Landbruks- og matdepartementet la 14. oktober fram en ny stortingsmelding om skogpolitikken. 7. november avholdt stortingets næringskomité en høring om meldinga. For to lærere ved NMBU er det frist­ende å gi karakter både til teksten og til deltakerne i høringa, men det skal vi prøve å unngå. En del merknader må det likevel være lov å komme med. Som naturlig er, har disse først og fremst sitt utgangspunkt i vårt akademiske ståsted.

Ingen tydelige hogstmål

Først er det fristende å slutte seg til Heidi Sørensen fra WWF som i høringa sa at noe av det beste med meldinga var noe som ikke står der, nemlig at den blå-blå regjeringa ikke har noe kvantifisert politisk mål for framtidig avvirkning i norsk skog. Fagmiljøet ved NMBU og NIBIO har i flere sammenhenger hevdet at det er mulig å hogge om lag 17 millioner m³/år uten at det går på bekostning av framtidig tømmerproduksjon eller andre økosystemtjenester fra skogarealet. Flere miljøorganisasjoner har vært bekymret for at departementet skulle stille opp dette som mål. Vi har forsøkt å berolige noen av dem med at slike mål har vært vanlige helt siden 1960-tallet uten at det har hatt særlig stor effekt. Til og med Riksrevisoren har lagt merke til dette. Men kanskje har dagens regjering større tro på markedsmekanismens evne til å balansere tilbud og etterspørsel i tømmerhandelen enn tidligere ministre fra Senterpartiet eller Arbeiderpartiet.

Vernemål uten fart og retning

Miljøorganisasjonene er selvsagt redde for at økt hogst skal gå ut over naturtyper som bør vernes. Stortinget har jo nylig vedtatt et langsiktig mål om å verne 10 prosent av skogarealet. Hovedansvaret for gjennom­føring av denne politikken ligger vel hos Klima- og miljødepartementet, men her kreves det opplagt samarbeid mellom de to departementene. En svakhet ved stortingsmeldinga fra LMD er at dette ikke gjøres tydeligere. Det framheves at nøkkelbiotoper er å forstå som en del av det vernede arealet, og man vil ta skritt for å øke arealet av slike biotoper. For øvrig registrerer man bare at målet er 10 prosent av skogarealet uten å gi noen signaler om retning og fart over det frivillige vernet i årene som kommer.

Verneøkonomisk logikk

NIBIO har laget prognoser på hvilke skog­arealer som mest sannsynlig vil bli avvirket i de nærmeste åra. NINA har kombinert dette med hvor sårbare naturtyper trolig befinner seg, og funnet at en del rødlista arter står i fare for å bli ytterligere truet. Her er det behov for verneøkonomisk logikk. Det må være en oppgave å lete seg fram til verdifulle naturtyper som befinner seg i skog der det er dyrt å drive og tømmerhogst er lite lønnsom. Da burde det være mulig å strekke budsjettene til frivillig vern lenger enn om en insisterer på å verne arealer der hogsten er mest sannsynlig. Det skulle ikke være så vanskelig å opprettholde den samla avvirkninga på om lag 10 millioner m³/år selv om en verner 10 prosent av skogarealet.

Betyr eiendomsstørrelsen egentlig noe?

Selv om meldinga ikke har noe kvantifisert mål for avvirkning, er det jo tydelig at både regjeringa og næringsorganisasjonene gjerne vil øke avvirkningstakten i Norge – noen langs kysten andre på det indre Østlandet. Regjeringa og deres venner i Norskog setter sin lit til at større skogeiendommer vil føre til økt aktivitet. De vil endre betingels­ene for omsetting av skog slik at det blir lettere å samle større eiendommer. Da protesterer Skogeierforbundet og Bondelaget – de vil jo ikke ha færre medlemmer. Skogeierforbundet lovet komitéen mer dokumentasjon på at ressursutnyttelsen på små skogeiendommer er like intens som på store. SSB har en statistikk for strukturen i skogbruket for 2015. En sammenstilling er vist i tabellen. Uttaket pr daa dette året var størst på de minste (under 100 daa) eiendommene, og minst på de største. Dette passer fint med Bondelaget og Skogeierforbundets ideologi. Her kan imidlertid forskjellene i bonitetsfordeling og i den akkumulerte trekapitalen, forklare noe av forskjellene. Det er dessuten slik at små eiendommer viser større hogst­aktivitet i år med gode priser og stor samlet avvirkning. Uttaket er jevnere på de større eiendommene. En skal være varsom med å trekke bastante konklusjoner basert på observasjoner fra et enkelt år. 2015 var jo et toppår for avvirkninga, så det kan hende tabellen er noe flatterende for de mindre eiendommene.

NIJOS gjorde i 2003 en analyse av skogtilstanden på eiendommer av ulik størrelse basert på prøveflatene fra Landsskogtakser­ingen i Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark. Den viste at avvirkninga hadde vært mest intensiv på de større skogeiendommene, og at man der også hadde drevet den mest intensive skogkulturen. Dette samsvarer med påstander framsatt av Norskog under høringa. For oss akademikere er det vanskeligere å konkludere, vi må som så ofte ellers, innrømme at de faktiske observasjoner ikke gir holdepunkt for noen bastant konklusjon.

Veiledningsapparatet består

Flere av deltakerne på høringa etterspurte et styrket offentlig veiledningsapparat etter som skogen blir mindre og mindre verdt for eierne og stadig flere eiere har liten innsikt i skogforvaltning. Man mente bedre veiledning ville bidra til økt aktivitet, men en kan jo spørre seg om veiledninga må være betalt av det offentlige. Skal skogeiernes egne organisasjoner være rene meglerhus for tømmer? Meldinga avsluttes da også med en passus om at tiltakene ikke krever vesentlige systeme­ndringer eller administrative tiltak. Dermed kan vi vel slå fast at skogoppsynet blir slik vi nå kjenner det i overskuelig framtid.

Infrastruktur

Effektiv transport av tømmer fra skog til industri er overskrifta på kapittel 4 i meld­inga mens skogsveinettet er behandlet i kapittel 3. Investeringer i infrastruktur sees på som et viktig virkemiddel for økt lønnsomhet og økt aktivitet i virkeproduksjon­en. Mange ga sin tilslutning til dette under høringa. I 2015 ble det ferdigstilt 109 km nye skogsbilveier, mens 356 km av det gamle skogsbilveinettet ble opprustet. Til sammen investerte skogeierne 244 mill. kroner i skogsveier. Av dette var 97 mill. kr statlige tilskudd. Poenget her er at det nok kunne vært behov for en nytte-kostnads­analyse av denne næringsoverføringa og av enkeltprosjekter. Miljøorganisasjonene har jo i årevis vært negative til at staten subsidierer skogsveibygging, og tidligere i år skrev Grønn skattekommisjon at skogsbilveier bidrar til uheldig fragmentering av skog­områder og at taubanedrift fører til forstyrrelser i tilnærmet urørt natur. De anbefalte derfor at støtten til skogsbilveier og tau­baner avvikles. Med samme begrunnelse foreslo utvalget at midler fra skogfondsordningen ikke skulle benyttes til bygging av skogsbilveier og hogst i bratt terreng. Vår skepsis er imidlertid knyttet til effektivitet­en av disse overføringene i næringssammenheng. Hvis tilskudd utløser veiprosjekt i virkerike nedslagsfelt på tvers av eiendomsgrenser, kan de sikkert være kostnadseffektive, men hvis de fører til veibygging som først og fremst letter transport av elg og tyttebær, blir saken en annen. I kapittel 4 lover departementet flere tiltak som gjeld–er offentlige veier og baner og regler for tømmertransport på veiene. En uttrykker også vilje til å bidra til utbygging av terminaler og tømmerkaier. Spørsmålet er hvilke spor dette setter i nasjonal transportplan og årlige budsjett.

Karbon i skogsjord

Under høringa nevnte Heidi Sørensen de to største truslene mot skog som karbonlager i verdenssammenheng: avskoging og skogforringelse. WWF vet selvsagt at avskog­ing ikke er noen utfordring for norsk skog­sektor, men det ble uttrykt bekymring for at lageret av karbon i skogsjorda reduseres som følge av rådende skogskjøtsel og hogst i Norge. Man kan lure på om WWF har konkret belegg for en slik bekymring, eller om det heller er en av naturvernernes vanlige dystopiske historier. Det er et uomtvistelig faktum at mye av den boreale skogens karbonlager finnes i jord, og vi får stadig bedre innsikt i hvordan mykorrhiza bidrar til slik lagring. Men WWFs bekymring bør bygge på kvantifiserte effekter av forskjeller på flate­hogst og lukkede hogster, der dynamikken i skogsjord over flere omløp med ulik omløpsalder inngår. Kvalitative utsagn gjør det vanskelig å vurdere nytte og kostnad knyttet til endringer i skogskjøtselen. NIBIOs undersøkelser tyder ikke på at det er fare for varig forringelse av karbonlageret i skogsjord som følge av flatehogst i Norge. Andre studier er heller ikke tydelige på at dette er noe problem i europeisk skog. Vi etterlyser en utvidelse av Landsskog­takseringens mandat, slik at det også tas jord­prøver på et utvalg av de permanente prøveflatene. Det vil gi verdifull og håndfast dokumentasjon som kan bidra til å belyse spørsmålene knytta til hvordan karbon­dynamikken i skogsjord påvirkes av skog­behandlinga.

Plantetetthet, kvalitetsvirke og karbonlagring

Klimaforliket inneholdt en passus om økt plantetetthet etter ordinær hogst. Dette har departementet naturligvis fått i oppdrag å implementere. Hovedbegrunnelsen er å stimu­lere til at potensialet for biomasseproduksjon, og med det binding av karbon, utnyttes. Her må det imidlertid igjen være tillatt for to skogøkonomer å minne om kravet til kostnadseffektivitet i bruk av offentlige midler. Det er et faktum at det på store skogarealer i Norge kommer opp naturlig gjenvekst etter hogst, også av gran. Optimalt treantall ved etablering må sees i sammenheng med behovet for ungskogpleie og eventuelle tynninger seinere i omløpet. Blir foryngelsen for tett øker behovet for ungskogpleie eller tidlig tynning. Lønnsomheten i slike tiltak påvirkes videre i stor grad av kravet til kapitalavkastning. Tettheten i ungskogfasen har også en del å bety for framtidig kvalitet på trevirket. Både for lønnsomhet og i klimasammenheng kan det være et poeng å drive en skogskjøtsel som kan gi økt andel kvalitetsvirke (økt sagtømmerandel), til langvarig karbonlagring etter hogst i form av materialer, infrastruktur og bygninger. En edruelig økonomisk analyse av klimaforlikets gode idé burde derfor være på sin plass.

Klimatilpasset skjøtsel

Klimaendringer vil kunne øke faren for skader som skogbrann og vindfellinger. Meldinga er mest opptatt av hva dette kan bety for beredskap og naturskadeerstatning. Representanten Gundersen (H) var i høringa imidlertid inne på hva dette kan bety for skogskjøtsel og avvirkning. Dette er kompliserte spørsmål som NMBU er opptatt av å undersøke. Med dagens lave lønnsomhet i primærproduksjonen er det vanskelig å se for seg store investeringer i skogkultur for å begrense risiko som følger av mer ekstremvær. Antakelig er kortere omløpstid et bedre svar på usikkerheten sett fra den enkelte skogeiers synspunkt. Dette står imidlertid i motsetning til kollektivets behov for å bruke gammelskog som karbonlager.