Skogbruksplanen er et nyttig verktøy i skoglig planlegging – for skogeieren, offentlig forvaltning og for tømmerkjøperne. Med endret klima og nye krav til skogbruket blir trolig skogbruksplanen et enda viktigere verktøy. Skogbruksplanen bør derfor styrkes for å møte morgendagens behov for informasjon om skogressursene.

Tekst: Terje Gobakken, Erik Næsset og Hans Ole Ørka (NMBU) Rune Glæserud og Erik Ødegård (Glommen Mjøsen Skog) Svein Dypsund (Viken Skog) Kjetil Vinje (AT Skog) Kenneth Svensson (Allskog) Kjell Anders Vikan (Statskog)

DET ER OVER 20 år siden metoden for å fremstille skogbruksplaner ved hjelp av laserscanning fra fly ble utviklet ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU). Den første kommersielle skogbruksplantaksten ble gjennomført i Nordre Land kommune. Siden den gang har metoden ikke bare blitt den dominerende takstmetoden i Norge, men også i mange andre land. Metoden benyttes også til å produsere nasjonale skogressurskart, for eksempel. SR16.

I TIDEN ETTER at metoden ble innført, har det blitt gjort mange undersøkelser for å evaluere takstresultatet under ulike forhold og for å vurdere effekten av ulike kostnadsreduserende tiltak på nøyaktigheten av skogbruksplanene. Nye produkter, som bonitering ved hjelp av gjentatte laserscanninger og kart over tynningsbehov for bestandsdeler eller beregningsflater, er også utviklet.

ET ALTERNATIV TIL bruk av laserdata som grunnlag for skogbruksplanene, er å hente ut tredimensjonale data fra tradisjonelle flybilder. Slike tredimensjonale data viser høyden på trær og skog og er selve grunnlaget for å kunne utarbeide skogbruksplaner fra både laser og flybilder. Allerede i 2015 ble det publisert en artikkel i Norsk Skogbruk som antydet en renessanse for bruk av flybilder, men som også gjorde det klart at bruk av laserdata i takstene gir en mer nøyaktig skogbruksplan enn bruk av flybilder.

SKOGBRUKET MØTER NÅ nye miljøkrav, og et endret klima medfører at man trenger mer detaljert og bedre informasjon om skogen for å gjøre riktige beslutninger ved valg av fremtidig skogbehandling. Den nye Norsk PEFC Skogstandard, som ble innført i fjor, sier blant annet at «valg av hogstform og gjennomføringen av hogsten skal tilpasses fremtidige klimaforhold og forholdene på stedet, slik at stabiliteten ivaretas i berørte og omkringliggende bestand, områdets miljøkvaliteter bevares, landskapshensyn ivaretas og forholdene legges til rette for en tilfredsstillende foryngelse med treslag tilpasset voksestedet». Videre heter det at i «grandominert skog skal lukket hogst brukes der forholdene økonomisk og biologisk ligger til rette for det på stedet, også i lys av fremtidige klima og nedbørsforhold». Dette medfører at skogbehandlingen fremover ofte vil kunne være en annen enn det den var tidligere og at nye miljøkrav og endret klima også vil medføre skjerpede krav til skogbruksplan-produktet.

SKOGBRUKET HAR FRA 2016 hatt gratis tilgang til laserdata samlet inn i det statlige prosjektet «Nasjonal detaljert høydemodell (NDH)», der man gjorde nøyaktige målinger av høyde for hver kvadratmeter av landet. Det er det største landkartleggingsprosjektet som er gjennomført i Norge noensinne. Dessverre for skogbruket var denne laserdatainnsamlingen bare en engangsjobb, og siden skogen vokser og endrer seg over tid, har disse dataene gradvis blitt utdatert som grunnlag for skogbruksplanlegging. Andre aktører som primært kan være opptatt av nøyaktige topografiske data fra laser, har ikke nødvendigvis samme nytte av gjentatte innsamlinger av laserdata som skogbruket. Frem til 2016 samarbeidet ulike aktører, inkludert skogbruket, om en kostnadsdeling for å anskaffe laserdata. Nå er det vanskeligere å få til et samarbeid. For skogbruket er det derfor tilsynelatende enkelt og fristende å ta i bruk gratis flybilder samlet inn gjennom statlige programmer fremfor å kjøpe nye laserdata. Man må imidlertid ha i mente at selv gratis data kommer med en kostnad som må inn i det totale regnestykket. Når man benytter data fra skogbruksplanen til å foreta beslutninger om hogst eller andre tiltak og det er unøyaktigheter i dataene, vil dette medføre en kostnad eller et tap. Man kan for eksempel risikere å hogge for tidlig eller for sent med hensyn til hva som er økonomisk optimalt. De totale kostnadene for en skogbruksplan blir derfor summen av takstkostnadene og kostnader man pådrar seg i form av tap på grunn av feil i beslutningsgrunnlaget (skogbruksplanen). For de sentrale skogområdene i landet er vi ikke i tvil om at de totale kostnadene for skogbruket er lavest ved at man benytter laserdata i skogbruksplanleggingen selv om selve dataene er dyrere i anskaffelse. For områder med liten skogandel eller få skogeiere som bestiller skogbruksplan, kan flybilder samlet sett være en kostnadseffektiv løsning.

LIKEVEL ER BÅDE forskningen og næringen enige om at laserdata, og eventuelt andre nye metoder med tilsvarende nøyaktighet, må være et minimum som grunnlag for fremtidens skogbruksplanlegging. Fremtidens skogbruk blir i mye større grad enn før et presisjonsskogbruk, og da er annenrangs data et meget dårlig utgangspunkt. Ved bruk av tredimensjonale data fra tradisjonelle flybilder, som eksempel, vil man ikke oppnå samme muligheter for å kunne gjøre analyser av egnede områder for selektive hogster. Treslagsklassifisering er dessuten utfordrende, og slike data fra bilder er mindre egnet til å overvåke skogens utvikling og helsetilstand. Skal man møte fremtidens krav til presisjon og kvalitet på tiltakene i skogen, må man vite hva man skal gjøre hvor, og når det skal gjøres. Med andre ord – man må ha en skogbruksplan med størst mulig nøyaktighet. Da mener vi at tredimensjonale data fra flybilder kommer til kort.