Mange har hørt om den storstilte tilbakeføringen av skytefeltet på Hjerkinn – Norges til nå største restaureringsprosjekt. Enkelte har sikkert også registrert at myndighetene bruker store ressurser på å tette grøfter i myr for å heve vannstanden tilbake til tidligere nivå. Men hva med skogrestaurering? Er dette aktuelt og nødvendig i Norge?
Tekst: Anne Gjerlaugsen Delphin, næringspolitisk rådgiver i Norskog
Teksten står for skribentens regning. Vil du delta i debatten, kan du sende ditt innlegg til line.venn@norsk-skogbruk.no.
Et av målene i den globale naturavtalen er å «Sikre at det innen 2030 er iverksatt effektiv restaurering av minst 30 prosent av arealene med forringede økosystemer på land, i elver og innsjøer, langs kysten og i havet, for å forbedre naturmangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester samt økologisk tilstand og sammenheng.» Vi som er opptatt av skog og skogbruk spør oss selvfølgelig hvordan politikken på området vil påvirke forvaltningen av skog i Norge.
Norskog mener at restaurering av natur kan være både riktig og viktig der behovet er reelt. Utfordringen er en rekke manglende avklaringer og uklar politikk på området.
Hva er naturrestaurering?
I den nylig framlagte Naturmeldingen, som beskriver norsk oppfølging av naturavtalen, definerer regjeringen naturrestaurering som «tiltak som bidrar til å forbedre eller gjenopprette tilstand i økosystemer som er blitt forringet eller ødelagt.» Selv om den globale naturavtalen setter mål om restaurering av 30 % av forringede naturarealer, har ikke den norske regjeringen fastsatt tilsvarende prosentmål for Norge.
I stedet har regjeringen satt følgende mål: «Innen 2030 er omfanget av forringede og ødelagte arealer i Norge klargjort, innsatsen på naturrestaurering økt og naturrestaurering gjennomføres der man oppnår størst nytte for samfunnet.»
Det er grunn til å merke seg at begrepet som brukes er «klargjort», og ikke «kartlagt». Det finnes nemlig ikke noen entydig definisjon av hva man skal anse som forringet natur i Norge, og dermed heller ikke av forringet skog. Før man kan kartlegge omfanget, er det med andre ord behov for at man bestemmer seg for hva forringet natur er.
Hva menes med forringet natur?
I statsbudsjettet for 2023 viste regjeringen til at det er utarbeidet et fagsystem for økologisk tilstand, og påpekte at forringede økosystemer kan defineres på bakgrunn av dette. Naturmeldingen sier at det er gjort vurderinger av forringelse av økosystemene fjell, skog, hav og arktisk tundra på overordnet nivå etter fagsystemet for økologisk tilstand, men at vi mangler oversikt over hvilke konkrete arealer som er forringet.
Så langt vi kjenner til setter ikke fagsystemet for økologisk tilstand noen grense for hva som er å anse som «forringet» natur. Fagsystemet er enkelt forklart en aggregert indeks, som plasserer økosystemenes tilstand på en skala fra 0 til 1. Indeksverdien 1 representerer et urørt økosystem upåvirket av mennesker og verdien 0 representerer et svært ødelagt økosystem. Ekspertgruppen bak indeksen har satt grensen for «god tilstand» til indeksverdien 0,6. Økosystemet «skog» i Norge vurderes til 0,41, altså et godt stykke under «god tilstand».
Naturmeldingens signaler tilsier at det er dette fagsystemet som skal benyttes til å vurdere om natur er forringet – og dermed har behov for restaurering. Men er det slik å forstå at natur som har tilstandsverdi under 0,6 er forringet? Det kan vi ikke se at fagsystemet gir svar på.
Fagsystemet for økologisk tilstand er nylig evaluert på oppdrag fra Norges Forskningsråd, og ble kritisert for en rekke iboende svakheter. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har pekt på at systemet ikke er innrettet med tanke på målrettet forvaltning av skog. Vi mener det nå må slås fast at denne teoretiske og indeksbaserte modellen ikke skal danne grunnlaget for prioritering av naturrestaureringstiltak i norsk skog.
«Før man kan kartlegge omfanget, er det behov for at man bestemmer seg for hva forringet natur er.»
Eksempelet Follo kommune
NINA har kartlagt såkalt «restaurerbare arealer»i Nordre Follo kommune, som et kunnskapsgrunnlag for kommunens arbeid med arealnøytralitet og arealregnskap. I sin rapport skriver NINA: «Nordre Follo ligger i en region med lang skogbrukshistorikk og det er ikke sannsynlig at den økologiske tilstanden til skogen i kommunen er bedre enn for landet som helhet, heller omvendt. Tolker vi dette strikt, vil nesten all skog i Nordre Follo være restaurerbar». Her antyder altså NINA at en tilstandsverdi på 0,41 i utgangspunktet tilsier behov for restaurering. Å restaurere all skog i Follo ville antagelig ha blitt en omfattende og kostbar jobb. NINA har derfor utviklet et annet sett med kriterier for å velge ut «restaurerbar» skog i Follo.
Rapporten identifiserer til sammen 51 000 da med restaurerbar skog, fordelt på 1168 lokaliteter. Det framgår ikke om disse lokalitetene befinner seg på privat eller offentlig eid grunn, og det er generelt ikke sagt noe om eierforhold i rapporten. Skogen som er valgt ut er skog som ikke tidligere har vært flatehogd, med «potensielt naturskogpreg». Her er det med andre ord ikke den mest forringede naturen som er prioritert, men tvert imot eldre skog, der skjøtsel kan gjennomføres med sikte på å øke naturskogkvalitetene. Vi stusser over denne tilnærmingen. Det ser ikke ut til å være behovet for restaurering, eller ødelagt natur som er i fokus – snarere å finne ut hvor det er mulig å gjenskape noe som ligner på idealtilstanden «urørt natur».
Som aktuelle restaureringstiltak i skog nevner NINA blant annet selektiv hogst, legge igjen stokker, skade trær for å øke død ved og variasjon, tilrettelegge for løvskog, kontrollert naturvernbrenning, plugge grøfter og transplantere arter.
Hva sier direktoratene?
Som grunnlag for Naturmeldingen la Landbruksdirektoratet og Miljødirektoratet fram en liste med 16 tiltak som kan bidra til å forbedre den økologiske tilstanden i skog, og ett av disse var økt restaurering i skog. Naturmeldingen følger opp direktoratenes tiltak ved å si at de skal «vurderes», dermed regner vi med at økt restaurering i skog er noe forvaltningen arbeider videre med. I rapporten peker direktoratene på flere avklaringer som må gjøres, blant annet å avklare begrepet restaurering av skog, hva som kjennetegner forringet skog og en kartfesting av slike arealer. Videre peker direktoratene på behov for kost-nytte-vurderinger, å utrede hvordan restaurering av skog kan gjennomføres og ikke minst: Avklare videre bruk av restaurert areal.
Hva med grunneiers rolle?
Gjermund Andersen kritiserte nylig skogeierorganisasjonene for at de ikke ønsker å «reparere skadene som skogbruket har påført naturen», i et innlegg i Nationen. Bakgrunnen var at Norskog, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag har advart regjeringen mot å gjøre EUs forordning om naturrestaurering til en del av norsk lov, men isteden utvikle en nasjonal politikk for naturrestaurering basert på norske forhold. Dersom skog skal restaureres for å reparere skader påført gjennom skogbruk, reiser dette et viktig prinsipielt spørsmål: Må restaurerte areal da vernes mot skogbruk etterpå? Eller må det ilegges andre former for restriksjoner?
Myndighetene har startet arbeidet med å klarlegge disse spørsmålene. Miljødirektoratet har fått i oppdrag av Klima- og miljødepartementet å utrede eksisterende, og behov for nye, juridiske virkemidler for å øke naturrestaureringen. Hjemmel til å pålegge private å gjennomføre restaureringstiltak, hjemmel til ekspropriasjon og å gi staten rett til å gjennomføre restaurering på privat grunn er nevnt som aktuelle virkemidler i et EØS-notat om naturrestaureringsforordningen. Vi mener at det skal svært tungtveiende grunner til for å innføre så inngripende lovhjemler i norsk rett.
Veien videre
Norskog mener at restaurering av skog kan være på sin plass der viktig natur er skadet eller ødelagt. Restaureringstiltak er kostbare, og verdien av å reparere skadene må være stor nok til å forsvare bruk av skattebetalernes penger. Vi ser at dette er et politikkområde med mange ulike innfallsvinkler, prioriteringer og ikke minst ønsker. Behovet er stort for klart politisk lederskap, som med realistiske briller setter noen klare kriterier for hvilken natur det er aktuelt å restaurere i Norge, og der man har en klar plan for hvordan arealene skal forvaltes etterpå. Det er et betydelig sprang å gå fra å gjennomføre restaureringstiltak i verneområder, der rettighetsforhold er avklart og grunneieren allerede er kompensert, til å planlegge restaurering av skog på privat grunn for å bringe skogen nærmere en ønsket idealtilstand.
Eventuell restaurering av arealer på privat grunn vil forutsette gode avtaler med grunneier, med tydelige rammer for tiltaket og klare føringer for etterbruk av arealet. Grunneier må kompenseres fullt ut for tap som følge av tiltaket i seg selv, eller eventuelle restriksjoner i etterkant.
