Forrige nummer av Norsk Skogbruk brakte en redaksjonell sak om forskeroppropet for kartlegging av naturskog. Det er fint at det skrives om skogforskeres engasjement for bedre kunnskap om skog, men saken er dessverre beheftet med flere feil. Hovedutfordringen er at redaktøren blander begrepene ‘naturskog’ og ‘gammelskog’, både der Sverdrup-Thygeson siteres og der det henvises til forskeroppropet. Dermed skapes et feilaktig inntrykk av faglig uenighet.
Skrevet av Anne Sverdrup-Thygeson, Mikael Ohlson, Anne Bjune, Dag O. Hessen, Bjørn Økland og Erik Framstad. (Teksten står for skribentens regning. Vil du delta i debatten, kan du sende ditt innlegg til line.venn@norsk-skogbruk.no.)
Så for å klargjøre: Forskeroppropet omhandler naturskog, altså ikke gammelskog, som det står i Norsk Skogbruks tekst. Enkelt defineres naturskog som «skog som ikke er flatehogd», eller for å ta den komplette definisjonen: «bestandsalder som tilsier at skogen var etablert før 1940, og der det heller ikke er registrert noen tidligere inngrep eller behandling av skogen tilbake til ca. 1965». Denne definisjonen har forskeroppropet hentet fra NIBIOs rapport «Naturskog i Norge» fra 2020, som er tydelig oppgitt som kilde i oppropet.
I denne rapporten beskrives videre at 30 prosent av den produktive skogen, basert på Landsskogtakseringens utvalgskartlegging, er slik naturskog. Dette er et landsgjennomsnitt. I produktiv granskog på Østlandet er andelen under 20 prosent, og på middels og høy bonitet på Østlandet er bare 10 prosent naturskog (alt dette basert på 11. takst med referanseåret 2016). Både i 2020-rapporten og i Nibios rapport fra 2015, begge forfattet av Storaunet og Rolstad, beskrives en tilbakegang av slik naturskog (altså ikke gammelskog, slik det står i Norsk Skogbruk) på mellom 1 og 2 prosent.
Forskeroppropets sentrale poeng er at vi, selv med MiS-registreringer og oversikt over den eldste skogen for eiendommer som har skogbruksplan, ikke har oversikt over hvor blant disse naturskogsarealene den mest verdifulle skogen, sett fra artsmangfoldets side, befinner seg.
Naturskogen er i varierende grad påvirket av den til dels omfattende hogsten på 1800- og tidlig 1900-tall. Likevel har mange av disse skogene i dag miljøelementer og strukturer som er viktige for truede arter. Skogegenskaper som blant annet bonitet, alder og geografisk plassering kan gi en viss pekepinn om hvor viktig biomangfold finnes, men er alene ikke tilstrekkelig som kriterium. På grunn av dette vil verdien for artsmangfoldet være varierende innenfor naturskogsarealet – og nettopp det er årsaken til at forskeroppropet mener en kartlegging er påkrevet. Bare slik kan vi kartfeste og sikre de viktigste naturskogsarealene.
Det er gledelig å se at regjeringen er enig i dette, og allerede har gitt Miljødirektoratet i oppdrag å starte arbeidet med å sammenstille eksisterende kartbasert grunnlagsinformasjon. Denne kunnskapen kan brukes som en ‘grovsortering’ av arealer som så må oppsøkes i felt, av sektornøytrale kartleggere med relevant skogøkologisk kompetanse og erfaring, for å fastslå naturverdi. Dette vil gjøre det mulig å sikre arealene som har størst betydning for det biologiske mangfoldet i skoglandskapet. En målsetning vi håper og tror skognæringen – og Norsk Skogbruks redaksjon – deler.
Det er krevende å formidle til offentligheten om skog, skogbruk og artsmangfold. Vi håper ulike aktører som deltar i ordskiftet i større grad kan enes om grunnleggende begreper og tall. Da kan vi bruke mindre tid på å diskutere spissfindigheter eller snakke forbi hverandre, og mer tid og energi på å sammen finne ut hvordan vi kan drive et reelt bærekraftig skogbruk – samtidig som skogen bevares som hjem for truete arter, som karbonlager og som et sted for friluftsliv og rike naturopplevelser.
Les også:
Redaktør Line Venns kommentar til reksjonene på naturskog/gammelskog-feil i nr. 2-2024