For en middel stor gårdsskog vil en tilpasset 20 % forlengelse av omløpstida, gi en femdobling av verdiskapningen ved økt opptak og lagring av CO2 i de neste tretti år.
TEKST: KÅRE HOBBELSTAD (TIDLIGERE PROFESSOR VED NMBU) OG HANS ØY (SKOGEIER)
Det mener artikkelforfatterne som har regnet på hva forlenget omløpstid på en gårdsskog kan bety for karbonopptak og verdiøkning for skogeier.
I artikkelen om karbonfangst i skog i Norsk Skogbruk nr 1–2023 uttrykker skogeier Sigurd Ole Ruud at «Det er liten tvil om at kostnaden ved å øke bindingen gjennom fornuftige aktiviteter i verdikjeden skog – marked er lav i forhold til alle andre tiltak». Denne problemstillinga ønsker vi å belyse for en gårdsskog med et økonomisk drivbart skogsareal på 3609 daa, der vi sammenligner resultatet av to avvirkingsstrategier. I det første alternativet bestemmes hogsttidspunktet etter krav til viserprosent 3 % og i det andre etter biologisk hogstmodenhet pluss 20 %.
ØKONOMISK DRIVBAR SKOG PÅ GÅRDEN ØY
Skogen ble utsett for dimensjonshogst fram til 1930, og deretter plukkhogst, stripehogst og småflateforynging fram til 1960 da flatehogst og forynging med planting ble innført. Før den tid var all forynging naturlig. I perioden 1964 til 2020 har det i gjennomsnitt vært avvirka 760 kbm per år. Det er laga fire driftsplaner, den siste i 2020, som er grunnmaterialet i denne analysen, tabell 1. Storparten av hogstklasse 5 er på svakere boniteter. Det stående volumet er 18808 kbm hvorav 53 % finnes i hogstklasse 5. Driftsplanen i 2020 kom fram til ei produksjonsevne til skogen på 1180 kbm/år og et ballansekvantum de første 20 åra på 620 kbm/år.
AVVIRKNINGSSTRATEGI – VALG AV HOGSTMODENHETSALDER
Eieren er opptatt av «det grønne skiftet» samtidig som han ønsker å drive eiendommen for å oppnå tilfredsstillende fortjeneste. Vi har derfor regnet på to alternative omløpstider: å hogge ved økonomisk hogstmodenhetsalder (med viserprosent 3 % i hht Skoghåndboka) (alt 1.) – eller å hogge 20 % senere enn biologisk hogstmodenhetsalder (alt 2.)
Vi ser av denne oppstillingen at vårt alternativ 1 tilfredsstiller minstekravet til PEFC Skogstandard som Regjeringa har satt som laveste hogstsalder i stortings melding om Klimaplan for 20212030. Les mer om denne i Norsk Skogbruk nr 1/2021.
Forskjellen mellom disse to alternativene varierer fra 30 til 72 år. Allerede i 2007 kom forskerne Petter Nilsen, Kåre Hobbelstad og Nicolas Clarke fram til at høyest binding av karbon oppnås ved å forlenge omløpstidene på 30–50 år på middels bonitet. Senere undersøkelser ved NIBIO nyanserer bildet. Forsker Jogeir Stokland sier til Norsk Skogbruk i nummer 42021: «Gammel plukkhogd skog binder karbon lenger enn vi har trodd. Skogen kan med fordel stå 50–100 år lenger enn hogstmoden alder». Stokland uttrykker det samme som er vårt budskap: «Klimagevinsten krever imidlertid at skogeierne er villige til å utsette verdiuttak i egen skog. Det koster å la skogen stå». Det siste skal vi komme tilbake til.
KONSEKVENSER AV DE TO AVVERKINGSSTRATEGIENE
For denne skogen får vi store utslag for tømmervolumet ved de to alternative hogstmodenhetsaldre (figur 1).
Det stående volumet forteller best om lagring av karbon. Figur 1 viser i denne forbindelsen at forlengelsen av omløpstida vi regner på, medfører rundt 2,5 ganger større verdier. Vi skal senere se at denne forskjellen i lagerøkning får stor betydning i klimaregnskapet for denne skogen de første 30 år.
Når det gjelder tilvekst ser vi av figur 2 at det er hogsten av oppspart virke i hogstklasse fem i starten av første periode som fører til at
alternativ 2 har større tilvekst enn alternativ 1. Forskjellen mellom disse to alternativene minker. Viktigste grunnen til forskjellen er at alternativ 1 forutsetter tids punkt for hovedavvirkning tidligere enn den biologiske hogst moden hetsalder. Det bør være grunn nok til at hogstmodenhetsalder satt av PEFC skogstandard blir revidert
14,5 MILLIONER KRONER I FORSKJELL
Finansdepartementet har utformet et regelverk for måten klimagassutslipp skal tas hensyn til i samfunnsøkonomiske analyser av statlige tiltak. Disse prisene øker med 4 % i året i perioden fram til 2050. Vi har i tabell 3 nyttet prisbanen for «Opptak og utslipp fra skog og arealbruk.»
Etter våre beregninger i tabell 3 er forskjellen i verdi mellom å hogge når skogen er økonomisk hogstmoden og å drøye 20 år lenger enn biologisk hogstmodenhetsalder, på 14,5 millioner kroner. For skogeieren betyr dette en ytelse for samfunnet til en verdi av 483 000 kroner per år. Dette er mye i relasjon til et dekningsbidrag av skogproduksjonen på rundt 100 000 kroner per år.
Differansen vil bli enda større om man regner med en pris på 1000 kr pr tonn for fangst av CO2 fra atmosfæren, noe som i dag regnes som et middeltall. For lagring av CO2 i Nordsjøen ser talla ut til å være langt høyere.
Sett fra samfunnet sin side er forlenging av omløpstida i skogbruket en rimelig måte å binde CO2 på. For furuskog på midlere og svakere boniteter kan forlengelse av den biologiske hogstmodenhetsalder med 40 % gi ytterlige opphoping av skogkapital. Vi har heller ikke tatt med i betraktning verdiskapning ved gjødsling og økt innsats i skogkultur som høyere tømmerverdi vil bevirke. For skogeiendommer med etterslep av ungskogpleie eller med store arealer i nær hogstmoden skog på midlere boniteter, som egner seg for gjødsling, ligger det ekstra latente gevinster.
KARBONSKOG
Flere i artikler i Norsk Skogbruk har ment at Staten bør betale skogeierne for at de gjør en innsats for fangst og lagring av CO2. Klarest har Olav Norem konkludert i et innlegg i nr 6–2021: «Lagring av CO2 bør bli et eget produkt fra skogen og det må utvikles metoder for godtgjørelse.» Der står vi i dag.
En slik ordning trenger et utviklet konsept bygget på gode bestandsdata og avtaler mellom skogeier og de som skal administrere og kontrollere ordninga. Her bør både gulrota og riset være synlige. Eieren av en «Karbonskog» bør være forpliktet til å følge avtaler om avvirkning og skogkulturtiltak som fremmer binding av CO2. Med det apparat som våre skogeierorganisasjoner råder over, vil de kunne garantere for slike avtaler overfor styresmaktene. Godtgjørelsen til skogeieren må være så gunstig at mange ønsker å inngå slike avtaler.
Eksisterende skogbruksplaner vil naturligvis danne grunnlaget for slike avtaler, men tiltak som planting, ungskogpleie, tynning og gjødsling må tilpasses en forlenging av omløpstida. Det sier seg sjøl at forlengelse av omløpstida fordrer robuste bestand som en vil få ved ungskogpleie der treantallet settes til ca. 140 tre per daa som skogforskeren Svein Solberg anslår i et intervju i Norsk Skogbruk nr 2 2021.
Når det gjelder ungskogpleie er det i seinere tid blitt et stort etterslep, men som det ikke er for sent å gjøre noe med. Tiltak på denne sektoren vil, som gjødsling i eldre produksjonsskog, gi rask virkning i økt CO2fangst.
Eksperimenter i form av pilotprosjekter bør settes i gang både for enkelte eiendommer og for kommuner. Skogforskningen bør engasjeres i å utvikle gode konsepter for betegnelsen «Karbonskog».
DET HASTER Å KOMME I GANG
Vi håper at redaktør Line Venn blir lytta til av våre politikere når hun i nr 3/2023 krever: «Skogens bidrag i karbon markedet må på agendaen». Sett fra vår synsvinkel bør klimaministeren skyve miljøvernministeren litt til side. Vårt forslag om utvidelse av omløpstida tjener egentlig begge saker. Landbruksministeren må også tenke mer på karbonbinding. Vi trenger en offensiv skogpolitikk som fremmer både fangst av CO2 og økt skogproduksjon/karbonfangst.
Skal vi tro på analyser utført av Energibyrået IEA vil utslipp av CO2 være på topp fram til 2037. Deretter ventes utslippet å falle til dagens nivå i 2050 (se The Economist 18/02–2023). De største skadevirkningene vil altså skje de neste 14 år. La oss komme i gang så snart som råd og start på grasrota og engasjer den enkelte skogeier med attraktive insentiver. Nå har vi ikke mer tid å miste!
Vi vil henstille til våre skogeierorganisasjoner å sette i gang en slik prosess, der begrepet klimaskog blir definert og markedsført som et attraktivt varemarke for de enkelte skogeiere.
