– Det er å håpe at Norge vil gå for en kombinasjon av bekjempningsmetoder i kommende år. En er å finne angrepne trær og ta ut disse. Den andre er å fange billene i feller. Den siste metoden er underkjent.

TEKST: GUNNAR GALLUS JOHANNESEN (BAKGRUNN, SE EGEN BOKS)

Hvordan ser myndigheter, skogeiere, organisasjoner og forskere på den foruroligende oppblomstringen av granbark­biller og potensielle milliardødeleggelser i granskogene våre?

FELLER DREPER BILLENE

For undertegnede virker det både innlysende og klart logisk at en granbarkbille, kontrollert lokket til og fanget i en felle, deretter ikke kan fly. Den kan derfor ikke angripe friske trær, ei heller kan den formere seg. (Hvis sommeren er lang og varm, vet vi at en fryktet andre generasjon kan gi ytterligere skogsdød. Granbarkbillene overvintrer, for så å angripe skogen neste vår.)

Etter skjebneåret 2018 har det vært svært mange og bekymrede medieoppslag om økende granbarkbille­populasjoner og to generasjoner, både i Norge, Sverige og i Europa for øvrig. Situasjonen likner litt på forholdene etter stormen «Gudrun» i Sverige i februar 2005. Et tilbakeblikk kan derfor være lærerikt.

SØK OG PLUKK-BEKJEMPELSE

I Sverige og Norge er det og har hele tiden siden den gang, kun vært én anbefalt skadebegrensningsmetode. Det er «Søk og plukk-hogst» (S&P),

– en tidkrevende og svært dyr metode. Ofte gjør også mengde og tidsknapphet at utkjøringsfrister blir overskredet. Nytteeffekten blir sterkt redusert, hvis mesteparten av billene (ofte under løsbark) faller av og blir igjen i skogen. S&P er dessuten, etter min mening, beheftet med en vesentlig og fatal «ulempe»: Man er alltid for sent ute. Skadene har jo allerede skjedd.

FELLE-BEKJEMPELSE

Til sammenlikning ble det under barkbillekrigen i Norge på 70-­80-­tallet brukt en annen metode.

NISK og Professor Alf Bakke dro da i gang et pionér­prosjekt over tre år, fra 1979 til 1981

– den første og største massefangstkampanjen i verden. Et meget stort antall feromon­feller ble utplassert i Sør­Norge og i Värmland, som etter min mening var vellykket, da billeplagene tok slutt.

Det sies ofte, av «ekspertisen» at det var været som gjorde at skogsdøden tok slutt i 1981. Meteorologiske data fra 1982–83, sier imidlertid at det var «normalsomre» disse årene.

I Norge har man, stort sett, i årene etter denne «barkbille­krigen» vært forskånet for større tap forårsaket av granbark­biller. Norge ble «massefangstkampanjens hjemland», både i norske og svenske media, men i dag hevdes det likevel at «bruk av feller er meget effektive til overvåkning av granbarkbillebestanden, men ikke til bekjempning».

VILLE «STOPPE BORRARNA»

I 2019 erklærte Skogsstyrelsen ved generaldirektør Sundqvist krig mot granbarkbillene i Sverige og etablerte prosjektet «Stoppe borrarna!». Det har ikke vært vellykket. Barkbillene flyr og angriper skog som aldri før

– år etter år! Nettstedet «Skogs­Forum» kalte nylig tiltaket for en fiasko.

«KRIGS»-RETORIKK

I en krigssituasjon; når «fienden» strømmer på i årvisse bølger, er det etter min mening både fornuftig og logisk å ha en effektiv, stående beredskap. Man må bruke alle til­gjengelige, effektive og relevante «våpen», skal man vinne en krig og nedkjempe fienden, og unngå nye angrepsbølger.

Å bruke S&P­-metoden metoden (inkl. kartlegging av hvor barkbille­angrep vil skje/har skjedd) alene synes å kunne sammenliknes med å sende inn saniteten på slagmarkene, for å transportere ut sårede og døde.

Dette har skjedd år etter år i Sverige, mens milliardene ruller ut av skogeiernes lommer. Tapstallene er skremmende

– snart 20 milliarder SEK inkludert S&P-­kostnadene. Etter tørkesommeren i 2018, bevilget svenske myndigheter i 2019 90 millioner SEK, fordelt på drøye tre år fremover til bekjempning av granbarkbillen og administrasjon av «Stoppa Borrarna». Som altså både ble dyrt og lite effektivt.

OPTIMAL BEKJEMPELSE

Jeg håper derfor at man i Norge vil kombinere de to omtalte bekjempningsmetodene i kommende år. Ifølge Skogsstyrelsens insektsekspert fjerner S&P-­metoden bare rundt 1/3 av bark­billebestanden. Naturlige «fiender/predatorer» og effektive giftfrie feromonfeller vil kunne ta ut resten, mener jeg. Behov for S&P vil da suksessivt reduseres når populasjonen går ned. For eksempel skal det rundt 4.000 barkbiller til for å drepe en frisk gran. Angripes de av «bare» 2 000 biller klarer trærne å forsvare seg og overleve

– grana spytter kvae og dytter barkbillene ut.

LØNNSOM INVESTERING

Om man ser på investering i feller med levetid på 30–40 år som en forsikring eller «medisin», har man en stående beredskap tilgjengelig ved neste korsvei. Denne investeringen er vel en billig forsikring? Jeg har tidligere sett beregninger fra Skogstyrelsen på nytte­kosteffekten etter en koordinert kampanje. Mye tyder på at det er mye å vinne økonomisk på å bruke et stort antall feller i en felles, samordnet dugnad i utsatte områder. En felle/feromon har betalt seg hvis den klarer å berge ett til to trær med dagens tømmerpriser og øvrige kostnader

– allerede ved første års bruk. Senere må det legges på «driftsutgifter», feromoner, utplassering og tømming. I tillegg kommer klimaaspektet. Trær som får vokse i 20–40 år til binder jo CO2 lenger også…

SPØRSMÅL MAN STILLER SEG

Hvordan står det egentlig til med en effektiv barkbille­beredskap i Norge? Vil man gå for en mer effektiv og proaktiv bekjempning av barkbillebestanden fremover, med en kombi nasjon av S&P og feller? Hvorfor er det blitt gjengs oppfatning at feromonfeller «kun kan brukes til over­våkning», når tre ukers fangst i en felle i Vestfold samlet hele 42 000 granbarkbiller i fjor. Hvilken reduksjon av barkbille­populasjonen hadde man ikke kunnet fått, om man i en stor, felles dugnad i et større utsatt område hadde utplassert for eksempel 10 000 feller?

Mange aktive skogeiere og andre husker sikkert «Barkbille­krigen» i Norge i 1979–81, og info-­ og motivasjons­-kampanjen som ble iverksatt den gangen. Inkludert Øystein Sundes slager: «Barkebilleboogie»! (Synger han mest: Bakke-­bille-­boogie?). Mange skogeiere deltok i dugnaden og etter tre år var krigen vunnet. Etter min mening skyldes det i stor grad billefangst med feller.

Les hele Norsk Skogbruk nr 3. her.