Lukket vinterhogst i fjellskogen

Meråker: Området ligger tre kilometer fra vei og 600 meter over havet. Det ble tilbudt som frivillig vern og kartlagt av Biofokus, men fikk tommelen ned. Da kjørte Statskog selektiv hogst, og har tatt ut halvparten av tømmeret i vinter med tømmerbiler på vinterbilvei i terrenget.

– Tre kilometer med vinterbilvei bygd av snø og is – gjennom skog og over myrer, det er uvanlig praksis. Men tømmerbilene har klart å få ut de 2000 kubikkmeterne med tømmer på den fryste veien inn til Langenområdet før våren kom. Det forteller Andreas Vannebo, skogfaglig rådgiver i Statskog – nå også med ansvar for nyervervete Meråker Brug, der denne hogsten foregår.

NÆRMEST SPORLØST

Sparsomt med veinær hogstmoden skog akkurat nå, gjør at Statskog har sett etter aktuell skog i de mindre tilgjengelige områdene. Da børstes det støv av metoder som vinterbilvei og lukka hogst – eller kanskje selektiv hogst, som han velger å kalle det.

– Ja, verken vinterbilvei eller lukka hogst er nytt i Statskog, men det er en del av verktøykassa som ikke har vært brukt fullt så mye på en stund. Nå tar vi det frem både for å nå nye områder, tilpasse hogsten etter forholdene og tilfredsstille nye sertifiseringsregler. Dette området er et mye brukt turterreng og selv om skogen ikke kvalifiserte for vern, er det verneverdier her som vi tar ekstra hensyn til. Så på en måte stedstilpasser vi hogsten både sosiale og biologiske forhold akkurat her. Med vinterbilvei på snø og is inn til området, og vinterdrift i skogen blir dessuten inngrepet nærmest sporløst, påpeker Vannebo. Han viser frem noen dype hjulspor etter lassbæreren, men de stikker ikke lenger ned enn snøen går og vil smelte vekk nå som våren er i anmarsj.

Å OPPARBEIDE VINTERBILVEI

Vinterbilvei krever imidlertid en del planlegging og ekstra arbeid. Vannebo forteller hvordan en kollega først kjørte ned gresset med ATV, deretter med tråkkemaskin for å anlegge en skikkelig såle tidlig på vinteren. – Siden ble veien bearbeidet og planert i flere runder med stadig tyngre utstyr som har pakket den godt. Også der den går i terreng har det vært behov for å bygge den med kram snø enkelte steder. Over myr er det mer flatt, så der er det enklere. Heldigvis fikk vi en kald vinter og kulda kom også tidlig, så veien fikk anledning til å fryse seg godt til for hvert grep som ble gjort. Hele tre kilometer med slik vei har gått i terrenget her i vinter. Der dundret det altså vogntog på 60 tonn med tømmer på den hardpakka snøveien, og når våren nå smelter den bort, synes det ikke at det har vært trafikk her, smiler Vannebo fornøyd.

De siste dagene tømmerbilene kjørte, i midten av mars, måtte de imidlertid holde seg til frakt tidlig på morgenen når veien var hardest etter nattefrosten. – Ja, det er alltid et lite risikospill med vintervei. Hvis været ikke holder seg kaldt, kan vi brenne inne med tømmeret på lunneplassen innpå fjellet. Det er ikke noe artig. Alternativet kan være å ta ut det siste med traktor og tømmervogn, hvis det blir for mildt og veien svekkes for mye før alt er tatt ut. Men det prøver vi å unngå og vi klarte oss bra denne gangen, kan Vannebo fortelle om årets vinterveihogst ved Langen.

EKSTRA TILPASNING FOR LUKKA HOGST

Den lukka hogstformen er heller ikke så vanlig, og krever ekstra tilpasning. Hogstlaget har imidlertid god kunnskap og vært interessert i å gjøre en litt annerledes hogst. Rundt halvparten av tømmeret er tatt ut. Resten står delvis jevnt igjen utover der det er hogd, og delvis som kantsoner og nøkkelbiotoper i henhold til sertifiseringsstandarden. I tillegg er det tatt ytterligere spesielle hensyn til registrerte rødlistearter. Hogstmaskinfører Nils Olsen syns det har gått fint med de ekstra hensynene, selv om det har tatt litt mer tid og krever mer bevisste valg underveis. – Jeg syns det har vært artig. Hogstformen gjør at jeg må tenke mer mens jeg hogger, se for meg hvordan det skal se ut etterpå og hvilke trær som skal stå igjen.

– Hva har du gjort annerledes, rent praktisk?

– Først kjørte jeg over området med scooter for å skape meg et inntrykk og planlegge basvegen og driftsveiene. Så kjørte jeg opp veiene med scooter så det var lett å følge dem med hogstmaskinen etterpå. Det viktigste å tenke på er hvilke trær som skal stå igjen, og ta høyde for dem når jeg velger veier. Da må jeg også huske på at lassbæreren er bredere og stivere enn hogstmaskinen og også skal ha plass. Dessuten må det være en ekstra buffer for at den sklir noe nedover for hver tur på veien. Da må den ikke havne oppi trærne som skal stå igjen. Men det har gått bra, synes Nils. Lassbærerfører Anders Olsen, som er onkelen til Nils, har også brukt litt ekstra tid.

– Det blir mer sikksakk-kjøring når jeg må rundt trærne som skal stå igjen. Men det har ikke vært noe problem. Det har gått bra, mener han.

RØDLISTEARTER OG FORYNGELSE

Videre har Nils vært nøye med å la skjørtegraner stå. Biologene fant nemlig laven gråsotbeger som liker seg under disse skjørtene, og Nils har vært nøye med å verken ta ut granene eller skade dem.

Hensyn må også tas til den naturlige foryngelsen. Det skal ha vært litt krevende å se under snøen, men buskene som har kommet litt opp har Nils forsøkt å spare. Å få opp foryngelse er generelt sett en av utfordringene etter lukket hogst som i praksis skal kunne være plantefritt. – Ja, det er jo en av de utgiftene man skal kunne spare, men her må vi nok inn og suppleringsplante, tror Vannebo.

– Nord for Dovre og opp mot fjellet er det ikke så ofte frøår og humusen er tykk, så etableringen av ny skog går litt trådt, forklarer han.

RÅTESTOKKER

Uttaket på hogsten blir altså nærmere 2000 kubikkmeter på rundt 500 dekar. Så stod det litt mindre tømmer her enn skogbruksplanen tilsa. Den ser ut til å overestimere litt. – Men trærne som tas ut i selektiv hogst er gjerne de litt større, så det har gitt et brukbart utbytte mener Vannebo. Likevel er ikke skurtømmerandelen på mer enn 40 %. Det skyldes råte, kan Nils fortelle.

– Ja, selv om jeg har bultet en del er det en del stokker der råta strekker seg oppover et godt stykke på en del av de grove trærne. Da faller dessverre sagtømmerandelen fort, konstaterer han.

KOSTER EKSTRA MED VINTERVEI

Til tross for at hogstlaget tar ut halvparten av volumet og det er en del råte i bestandet, er ikke hogsten veldedighet for industrien. – En slik hogst skal gå i pluss, påpeker Vannebo som har regnet på de ekstra kostnadene.

Vintervei er selvsagt ikke helt gratis. Kostnaden for å etablere vinterbilveien ble på rundt 170 000 kroner, som betyr 80–90 kroner/m³. – Men alternativet er jo å bygge vei, og det koster fort 1500–2000 kroner meteren. Da havner vi på 4,5–6 millioner kroner for de tre kilometerne, og tømmerverdiene der inne bærer ikke en slik utgift. Sånn rent bortsett fra at det uansett ville vært utelukket å bygge vei i dette fine turterrenget. På denne måten fikk vi utnyttet tømmerressursen der inne og samtidig servet industrien, påpeker Vannebo.

DYRERE HOGSTFORM

For den lukka hogsten er det også en merkostnad. Med hensynene både hogstmaskinfører og lassbærerfører har måttet ta, tar alt lenger tid og driftskostnaden ser ut til å havne på rundt 200 kroner/m3, eller rundt 20 % dyrere enn vanlig flatehogst. Ikke gæernt mener Vannebo gitt de spesielle forholdene. I tillegg har det vært ganske lang driftsveg for lassbæreren for deler av kvantumet som har blitt fraktet opptil 2,5 kilometer i terrenget.

Men selv med ekstra kostnad for vinterbilvei og spesielle hogsthensyn går hogsten i pluss. – Ja, vi driver ikke for moro skyld. Det skal gå i pluss. Så er ikke dette et område som egner seg for hyppige mindre inngrep, fordi det ligger så utilgjengelig til. Derfor har vi tatt en litt kraftig selektiv hogst for at den skal bære seg økonomisk, og så blir det fort 60–80 år til neste gang, mener Vannebo.

FREMTIDSSKOGEN

I likhet med alle andre aktører i bransjen jobber Statskog nå med å øke andelen lukka hogst i henhold til de nye sertifiseringsreglene.

– Så hvordan vil statens skoger se ut om 10-20 år?

– Det blir ikke en helt ny kurs. På de store arealene fortsetter vi primært som i dag, men med litt mer hensyn slik sertifiseringssystemene krever. Så har vi etablert et eget kartlag som skal vise hvilke områder som egner seg for lukka hogst. Gjennom en arbeidspakke i samarbeidsprosjektet Smart Forest, arbeides det med å utvikle fjernanalyseverktøy for å identifisere slike områder. Egnethet for lukket hogst vil også bli vurdert fortløpende i nye takstprosjekter vi er med i, forteller Vannebo.

– Men er det bare lukka hogst som skal implementeres, eller snakker vi om et mer stedstilpasset skogbruk med flere verktøy i kassa?

– Det blir nok flere typer hogstformer. På Østlandet for eksempel, er det mest aktuelt med skjermer, frøtrestilling eller tømmerstilling på furumark. Noe av dette glir jo over i lukka hogst, men med skjerm får man fort et ensjikta bestand igjen når skjermen hogges. Eller tømmerstilling – der vi setter igjen en 40–60 trær pr dekar som skal bli spesialsortiment til for eksempel stolper. Så er det om å gjøre å få opp foryngelse under og når vi hogger blir det ensjikta igjen. Selektiv hogst kan skje med jevne mellomrom. Men ligger skogen litt utilgjengelig til blir ikke hyppige uttak aktuelt og det blir fort ett litt kraftig uttak i løpet av omløpet, som her. Så må vi sette igjen såpass mye at det blir kontinuitet i kronedekket. Alle disse hogstformene blir aktuelle på de 30 prosentene av skogen som skal drives varsomt, avslutter Vannebo om Statskogs strategier for fremtidsskogen. •