SCA i Sverige er Europas største private skogeier, og tar inn over seg de nye miljøtrendene fra EU og FN. Hogstflatene blir mindre, mer hogges selektivt og generelt tilrettelegges skogbruket for 200 ansvarsarter. Men villmark kan de ikke levere.

Det er tydelig når Hans Djurberg som er bærekraftssjef i SCA forteller om skogbruksretningen selskapet nå velger, på Norwegian Business Forum (NGBF) i Östersund i mai.

Vi lurer på hvordan det store skog­selskapet velger å imøtekomme de nye miljøtrendene som velter inn fra Europa (og for så vidt fra miljøorga­nisasjoner i Sverige). Det snakkes stadig mer om «hyggesfritt» skog­bruk og selektive hogster og om å la mer skog stå urørt. Bakom ligger naturkrisen og tapet av biologisk mangfold. Verdenssamfunnet ber tropiske land ta vare på sine urørte regnskoger. Men hva med vår egen villmark

– Europas siste? Strittes det imot, eller søkes det kompromisser?

URØRT BETYR IKKE NØDVENDIGVIS BIOLOGISK MANGFOLD

– Det er forskjell på å ivareta urørt natur og villmark og på å sikre det biologiske mangfoldet. Det siste kan vi klare gjennom bevisst bruk og til­rettelegging. Det første kan ikke skog­bruket levere, i hvert fall ikke alene. For å sikre urørt natur og villmark må det nasjonalparker eller annet vern inn. Men si ikke at det er nød­vendig for å ivareta artsmangfoldet, når det ikke er sant.

Djurberg har hørt seg litt lei på at det argumenteres med at «store områder må stå urørte for å bevare disse artene», når han vet at SCA gjennom tilrettelagt bruk sikrer artene like godt.

– Si heller at det er andre verdier man er ute etter. For eksempel urørtheten i seg selv, at vi enkelte steder ønsker et landskap som ikke fragmenteres av skogbruk og at vi vil sikre villmark. Det er mer realt, mener Djurberg som syns det blir mye lettere å forholde seg til kravene om man kaller en spade en spade. Og at urørthet og villmark er en egen verdi som også må imøte­kommes.

FEILAKTIG INNTRYKK

Djurberg mener nemlig at SCA har gode verktøy for å ivareta det bio­logiske mangfoldet gjennom bruk av skogen. Selskapet har de siste årene arbeidet med nye måter for å imøte­komme naturkrisen og ansvaret som følger. Det betyr mindre hogstflater, mer selektive hogster og større presisjon i arbeidet.

– For det første tror jeg oppfatningen av det nordiske skogbruket er feil. I Europa snakkes det om hogstflater på 100 hektar. Men SCAs gjennomsnittlig hogst­flate størrelse er på 5–6 hektar (der også rundt ca 15 % av arealene i gjennom­snitt blir satt igjen ved hogst). For det andre beveger vi oss også i retning av mer selektive hogster. For 20 år siden var det aldri snakk om, mens i dag er 3–4 % hyggesfritt, selektivt eller kontinuitetsskogbruk

– alt etter hva man kaller det. Poenget er at det står mye mer igjen enn ved flatehogst, forteller Djurberg som tror denne andelen vil øke betraktelig de nær­meste fem til ti årene.

200 ANSVARSARTER

Men mest av alt peker han på hvordan SCA nå arbeider aktivt nå med å øke presisjonen i skogbruket, for å ta spesielt godt vare på et sett med såkalte ansvarsarter.

– Vi har tatt utgangspunkt i rød­listen, sett på hvilke arter som på­virkes av skogbruk og som fins i våre skoger. Ut fra det har vi havnet på 200 arter som SCA har et særskilt ansvar for, forteller Djurberg.

Han forteller videre at det krever endringer i skogbruksaktivitetene.

– Mange av de artene krever at vi skaper spesielle livsmiljøer for dem. Noen er for eksempel knyttet til grove gamle lauvtrær. Det kan også være at brent skog får fram spesielle arter. Eller flersjiktet furuskog. Da må vi aktivt legge til rette for det over tid, for eksempel ved å la store lauv­trær eller frittstående grove gamle furuer stå. Slike aktiviteter som skaper visse livsmiljøer, vil gjøre skogen mer variert og vi vil se mye mindre snaue felt. Men målet er altså ikke at det skal være fritt for snauflater, men ha en spesifikk tilrettelegging for de 200 artene, forklarer Djurberg.