Hansen er opprinnelig fra en gård i Hol­mestrand og har skogbruket med seg som kultur og familietradisjon. Derfor ville hun ikke sitte og se produktiv skogsmark bli gjengrodd med bjørkekrattskog på gården, – som forøvrig lever av melkekyr.

– Jeg flyttet hit i 1971. Da stod det ett sit­ kafelt fra 1957 her. Mens liene over oss var beite og bjørkekratt. I 1972 satt en nabo ei venninne og meg til å plante noe gran, som står fint i dag. Siden ble vi opptatt med kyrne og jordbruket. Men mot slutten av 90­tallet ville jeg skape mer skogsproduksjon i liene våre. Det var skogbrukssjefen i området, han Bjørsvik som anbefalte å plante gran. Så jeg satte i gang med lutz, da jeg fikk tak i en plantegjeng. Det var nemlig ikke så lett, forteller Hansen.

Det startet med 10.000 planter i 1999. – Men det var et slit å få dem opp i skogen. De er tunge vet du, og vi startet på toppen. Så da mente Bjørsvik det måtte bli skogs­bilveger og at bjørka måtte bort. Dermed bygde vi veger og tok vekk bjørkekrattet for å gi grana bedre forhold. Bjørkehogsten ga ingen inntekt, jeg solgte virket til en lokal nabo som kappet det til ved, og fikk to lass tilbake pluss en symbolsk sum. Men da var jeg i alle fall kvitt den, forteller Hansen. Da vegen var på plass og bjørka borte var alt klart for nyplanting. Men da Bondevik 2 regjeringen kom på plass med Lars Sponheim i landbruksministerstolen, forsvant plantetil­skuddet. – Med et pennestrøk forsvant lønn­somheten. Det skjedde over natta, så vi fikk ikke tid til områ oss, minnes Hansen som måtte legge plantingen på is, inntil tilskud­det kom igjen noen år senere. Da var Bjørsvik blitt sprek pensjonist og kunne ta jobben med selve plantingen i marka for henne. – Han gjorde gjerne litt praktisk arbeid og bidro. Det har blitt gjennomsnittlig 5000 nye plan­ter årlig siden 2007, forteller Hansen og viser permen der alle tallene står nøye oppført.

Men i 2012 skulle det igjen bli kjepper i plan­tehjulene. Da ble søknadskravet innført. – Ja, jeg søkte jo om å få plante i 2013 og fikk innvilget å sette ut 6000 nye lutz­plan­ter. Men før jeg fikk plantet ble tillatelsen anket av miljøorganisasjonene WWF, Natur­vernforbundet og Sabima, og måtte en ny runde i systemet. Men jeg hadde allerede bestilt plantene og ville sette dem ut. Fyl­kesmannen sa at det måtte jeg gjerne gjøre, men også være forberedt på å røske dem opp igjen, hvis jeg fikk avslag. Jeg plantet og fikk tillatelsen etterpå, heldigvis. Men ikke før i 2015, forteller Hansen om de seneste for­viklingene rundt skogplantingene på gården.Det har blitt to runder til med lutz­plantin­ger etter dette, men med disse følger det diverse miljøkrav. – Jeg skal passe på at de ikke sprer seg utenfor produksjonsområdet og at vi ikke setter igjen frøtrær ved hogst. I tillegg til noen forskriftskrav av mer formell art. Jeg måtte ha en plan og internkontroll for hvordan jeg skal passe på feltene, for­teller Hansen. I den forbindelsen fikk hun besøk av ikke mindre enn to representan­ter fra Fylkesmannen og to fra Miljødirek­toratet. – De kom hit og kontrollerte feltene mine og vi snakket om en slik plan over en kaffe på kjøkkenet her. Da fikk jeg påpak­ning fordi jeg ikke hadde skrevet hvordan jeg i praksis skulle passe opp feltene. Og repre­sentanten fra Miljødirektoratet foreslo at plantene måtte fjernes før de satte frø. Men da satte Fylkesmannen foten ned og opplys­te om at det betydde juletrær… Hansen ler litt oppgitt og legger til: – Det gir jo ikke tillit. Resultatet ble et krav om å sørge for at plan­ter fra frø som sprer seg, fjernes før de bærer kongler igjen. Her blir lutzen frømoden etter omkring 30 år. Hansen viser frem planen. – Det betyr at om 30 år må vi passe på at frøene ikke fører til spredning utenfor egen skog. Altså at eventuelle nye trær som har spredt seg må hogges innen de selv er frø­modne og bærer kongler. Det vil si i år 2075 omtrent. Det burde vi rekke, flirer Hansen .

Men kravet gjelder selvsagt bare for de siste plantingene. Mens de 30.000 plantene som stod i jorda før 2012, ikke har slike krav. – Det skal bli lett å merke seg plantene som kommer fra de siste plantingene, ler hun av denne kontrollen av spredningsrisikoen. Hansen har nå 187 dekar med lutz stående og 35 dekar med norsk gran, samt sitkafeltet fra 1957. Hun opplever svært liten spredning fra dette. – Jorda er for god til at frøplanter klarer seg, de utkonkurreres. Oppslag fins bare der marka har blitt blottlagt, i vegskrån­inger og i dyretråkk, påpeker hun.

Men forviklingene tok ikke slutt. Hansens siste søknad førte nemlig til kartlegging av området og forbud. Det skjedde slik: – Jeg søkte sist i 2015. Da fikk jeg besøk. Ut av besøket skulle det komme en rapport, men jeg hørte ikke noe før Nationen skrev om saken. Da ble firmaet Ecofact i Tromsø kon­taktet for å lage en rapport om området her. Jeg var i skogen da de skulle komme, men møtte ingen. Siden skulle det vise seg at de hadde vært her på et annet tidspunkt, for­teller Hansen. Og rapport om hennes eien­dom ble det – som effektivt satte sperre for mer verdiskapning på ny mark i form av ny lutzplanting.

Den siste plantetillatelsen Hansen fikk, gikk dessuten rett fra Miljødirektoratet til Natur­vernforbundets lokallag. – Og siden rapport­en fra Ecofact kom i september i 2014 har jeg ikke fått lov å plante lutz. Jeg har prøvd å søke, men Fylkesmannen tør ikke gi meg til­latelse. En av begrunnelsene er «beiteskog», men det ikke registrert som bevaringsverdig i Nordland, og dessuten er jo dette arealene jeg har hogd for å plante gran, sier Hansen oppgitt over rapporten som stanser henne i å øke verdiskapningen på ny mark på gården. – Men jeg har planta vanlig norsk gran de siste to årene. Jeg gir meg ikke. Gran skal det bli. Og den blir fin den, men det tar lenger tid og den produserer jo bare halvparten av det lutzen gjør, påpeker hun.

Hansen tror sitkaen nå blir forbudt. I prak­sis har den allerede blitt faset ut. – Nå er jeg redd lutzen er på veg ut også. Men jeg tror målet faktisk er å bli kvitt også norsk gran til slutt. Og skjer det blir det ikke noe grunnlag for skogbruk her. Bjørka er ikke noe å basere seg på, den vokser ikke godt. Her er det fuktig og den blir krokete og er ingen fremtidsskog, sier Hansen. Granskogen hun har etablert ønsker hun som en materialressurs til gårds­husene. – Fjøset og huset er bygd av materia­ler fra skogen i Holmestrand, men det er jo bedre å kunne hogge dem i egen skog, enn å frakte dem 150 mil nordover i fremtiden, påpeker Hansen som syns det er viktig for en gård å ha byggematerialer fra egen skog, sam­tidig som gårdsskogen binder karbon.

Hansen har ennå ikke tatt ut noe skog selv. Bare bjørk når den ødelegger for grana. – Det får bli neste generasjon. Sånn er jo skogbruket, sier den aktive skogeieren. Hansen har vært i politikken i 24 år, for Senterpartiet, både på fylket og i Sortland kommune. Og hun har vært med i referan­segruppa som har arbeidet for sagbruk i området

– Hva tenker du om skogbruket på gården fremover?
– Jeg planter det jeg får lov til. Også lærer jeg opp barnebarna til å se verdien av skogen. De har blant annet vært med inn og hentet ved som de har solgt. Det handler om kul­tur og tradisjoner og forståelsen av verdiene, avslutter holmestrandingen med nærmere 50 års erfaring fra Sortland.

Les saken i Norsk Skogbruk nr 7/8