Skrevet av Astri Kløvstad 27. mars 2017
Teori og lekser var ikke det som fenget Roar Lierhagen da han vokste opp. Etter endt ungdomsskole tok han motorsaga fatt og dro til skogs sammen med faren. I dag har han tre hogstlag, to maskiner til flisproduksjon, fire tømmerbiler og en lastebil til flytting av maskiner. Og et nytt bygg med verksted, kontor og pauserom på Rudshøgda.
– Vi er jo et ordentlig familieforetak, det er det som er styrken vår. Hadde det ikke vært for at ungene var interessert, hadde jeg nok fortsatt bare hatt en hogstmaskin og kjørt den selv, forteller han. Men det var de. Stig Roar, Ann Kristin og Bjørn Vegard er både medeiere og ansatte i firmaet. Og mye av rekrutteringen ellers har gått via de unges nettverk.
Aktiviteten i skogen er høy, og dagen før Norsk Skogbruk møter Roar Lierhagen har han vært hos Komatsu på Stange og undertegnet kjøpekontrakten på enda en lassbærer. – Jo, firmaet har vokst ganske fort, men vi har hatt sunn økonomi hele tiden. Siden 2004 eller 2005 har vi bare kjørt for Mjøsen og det har vært veldig greit. De siste årene har det vært veldig mye å gjøre, vi trenger aldri lure på hva vi skal ta oss til neste dag. Føret avgjør selvfølgelig hvor vi kan hogge, men oppdrag er det mer enn nok av, forteller Lierhagen.
KJØPTE TRANSPORTFIRMA
For fire år siden etablerte Lierhagen et datterselskap og kjøpte transportfirmaet Lunde transport. – Tanken bak å kjøpe tømmerbilene var å se lenger fram i tid. Det er ikke så veldig høy avkastning i dette, men vi har bruk for de tømmerbilene som er, og hvis vi ikke hadde kjøpt firmaet hadde det kanskje blitt lagt ned. Det er mange i bransjen som begynner å bli godt voksne. Noe rekruttering er det, men kanskje ikke nok, sier Lierhagen, som peker på at alt arbeid i denne bransjen er basert på akkord. – Det kan bli en utfordring å få folk til sånt i framtida. Det er ikke noe timesarbeid. Du må finne de som liker denne typen arbeid og ikke først og fremst tenker på å tjene mest mulig penger, fastslår han.
Han lar maskinførerne i firmaet kjøre skogsmaskin fra den leverandøren de selv foretrekker. Selv synes han det er praktisk med Komatsu, siden de er nærmest Ringsaker og Rudshøgda der Lierhagen har tilhold. Men både Ponsse og John Deere er representert i maskinparken. Lierhagen mener forskjellen ikke er så stor og at alle maskintypene er bra.
SAVNER KVALITETSBEVISSTHET
Men noe Lierhagen ikke synes er så bra, er at det er driftsprisen og intet annet som er avgjørende for hvem som får hogstoppdrag. – Det er trist at næringa ikke har kommet lenger når det gjelder dette, sier han. Han antar at det henger sammen med tømmer- prisen som ikke har utviklet seg helt i takt med prisene ellers i samfunnet. – Tømmeret er jo lite verdt i dag i forhold til hva det var før, sier han.
Men det blir ikke mer verdt av at det kappes tilfeldig. For det er slett ikke alle entreprenører som sørger for å ha hogstmaskin med oppdaterte prislister og kalibrert aggregat. Og heller ikke alle oppdragsgivere som krever å få datafilene maskina produserer til kontroll, noe som har vært påpekt i Norsk Skogbruk ved flere tidligere anledninger.
– Vi legger veldig mye arbeid i å være seriøse og ha høy kvalitet på det vi gjør, og da blir det veldig feil i mitt hode at det er den femmeren eller tieren på driftsprisen som avgjør hvem som får oppdraget. Det er jo ingen ting mot de 50 eller 100 kronene som kan bli kappet bort, sier han.
En del av kvalitetssikringen i firmaet er det Mjøsen Skog som står for, og den dagen Norsk Skogbruk kommer på besøk skal hele firmaet møte Mjøsens folk til en oppdate- ring og faglig prat.
FAGDAG MED MJØSEN
Hogstmaskinfører Even Evensen har holdt på i ei li ned mot Nord-Mesna i Brøttum Allmenning en stund, og det er her folkene i Lierhagen Skogsdrift møter de fire fra Mjøsen til den årlige gjennomgangen av rutiner og resultater. Vanligvis har dette vært et innendørsmøte, men i år har man
delt opp samlingen, slik at noe foregår ute i skogen.
Jan Gaute Lie fra Mjøsen byr på kaffe og orienterer om dagens tema. Endringene i den norske versjonen av PEFC-standarden skal gjennomgås, siste nytt fra prosjektet «Sporløs kjøring» som begge parter har vært involvert i skal deles, og så skal tømmerkva- liteten under lupen.
Lierhagens folk hogger bortimot ti ulike sortimenter for Mjøsen. Det krever sin mann å holde tunga rett i munnen når kva- litetskravene skal holdes fra hverandre. Han oppfordrer forsamlingen til å være aktive og delta i diskusjonene.
Evensen setter kollegene inn i hva hogsten på dette området går ut på: I alt 4-4,5 tusen kubikkmeter skal hogges, noe er tatt i sommer, men deler av feltet har relativt bratt helling ned mot Mesna-vatnet og der drives det nå som vannet i bakken forelig- ger i fast form. Vegen nederst i lia tåler heller ikke tømmertransport på sommer- føre. Feltet har dessuten både et frivillig miljøareal som følge av at skogeier er FSC- sertifisert og en nøkkelbiotop.
BRUBYGGING
Og dermed er praten i gang. Om merking av områder som skal hensyntas på kart og i terreng, om sikringssoner, om når det skal tas kontakt med biolog eller arkeolog for avklaringer og varsling. Lie orienterer om nye regler for kantsoner og plassering av evighetstrær, og andre forhold som er blitt justert i PEFC-standarden, før praten kommer over på å unngå de verste hjulsporene i terrenget. Det er stor enighet om at å bygge midlertidige bruer med stokker og bar over bekker gir store fordeler. – Har du virke du kan bruke i nærheten, tar det en time å bygge ei slik bru. Og det er raskt tjent inn igjen sier en. – Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke begynte med det før, det blir jo noe griseri både i terrenget og på maskina når man plasker vannet foran seg – fram og tilbake over bekken som vi gjorde før, sier en annen.
En ny film som svenske Skogforsk har lagt ut på sin hjemmeside forteller om resultatene fra prosjektet «Sporløs kjøring». Her ser man hvordan broer kan bygges og hvordan man bør legge baret eller kavlelegge når man skal beskytte underlaget. Bruk av vannkart er et godt hjelpemiddel framgår det der, og det har også Mjøsen og Lierhagen tatt i bruk ved sin planlegging av drifter. Om ikke lenge skal det komme en norsk versjon av denne filmen hvor også drift i brattere terreng er med, forteller Lie. Men allerede nå kan man gjerne ta en titt på den svenske filmen på skogforsk.se, anbefaler han.
SAMKJØRTE OM KVALITETSKRAV
Så begir gjengen seg ut i baret for å se på tømmer som Evensen har lagt fram. Dette er stokker som ligger på grensa til å oppfylle kravene til sagtømmer som skal til Sverige. De er av en kvalitet som ikke blir godkjent som sagtømmer i Norge, men som blir bedre betalt på denne måten enn som massevirke. For å redusere faren for at vinninga går opp i spinninga ved at det blir utlegg på den svenske sagtomta, skal nå tvilstilfellene saumfares slik at alle blir litt tryggere på hva som godtas av krok og gankvist og andre feil.
– Slike dager er alltid nyttige. Det er så mye bedre å se med egne øyne hvordan tømmeret skal eller ikke skal være enn å lese det i et målereglement. Og å få oppdatering på dette med miljøhensyn også, det har skjedd utrolig mye på noen år. Vi driver helt annerledes nå, og har en helt annen bevissthet rundt hva vi skal ta hensyn til og hvordan det ser ut etter oss, sier Lierhagen på vei tilbake til kontoret på Rudshøgda. Han opplever at de ansatte er positivt innstilt til å sette seg inn i og følge de retningslinjene som blir gitt.
På spørsmål om han ser for seg videre vekst i firmaet, nikker han bekreftende.
– Den nye lassbæreren jeg kjøpte i går er en del av en slik tankegang, og til sommeren får vi inn en ny lærling. Men poenget er ikke å ha flest mulig maskiner og hogstlag. Poenget er å dekke etterspørselen etter tjenestene våre, sier han.
