Treindustriens Heidi Finstad oppfordrer skogeierne til å sette det næringspolitiske trykket inn i arbeidet mot samfunnets ensidige vernepress. Dette for å sikre råvaretilgang til industrien, ikke bare til treindustrien men også til annen industri som vil trenge biomasse for å gjøre sin produksjon mer klimavennlig.
For eksempel ser vi økt bruk av biobrensel og flis også i smelteverksindustriens produksjon. Slik kan all norsk industri være avhengig av god råvaretilgang fra skogen. Og sikres biomasse til norsk industri blir skogen samtidig en nøkkel til samfunnets fremtidige grønne verdiskapning og til oppnåelse av klimamålene.
Finstad mener det er et mulighetsrom akkurat nå og at markedet for trebaserte produkter er i ferd med å eskalere.
Da vil det være trist om råstoffet vårt båndlegges av overivrige vernere som i stor grad baserer sitt engasjement på «føre-var-prinsippet» og følelsesladde argumenter for gammelskog uten et skikkelig faglig og kunnskapsbasert grunnlag.
Endringen i klimaet merkes godt allerede og kommer det helt ut av balanse, vil nok naturen og grunnlaget for artene få annet å stri med enn en og annen flatehogst. Det begynner å haste med et «nesten-allerede-etter-snar-krafttak» for klimautviklingen.
Vi har tidligere etterlyst det faglige grunnlaget for akkurat 10% skogvern. Vi gjør det igjen. I tillegg etterlyser vi en konsekvensanalyse av vedtaket:
– for landets verdiskapning. Vern av skog på feil sted kan få store konsekvenser for verdikjeden i en bestemt geografi, slik vi ser i Målselv (se s 16) – i verste fall velte lokal industri.
– og for klimamålene. FNs klimapanel har sagt tydelig fra at bruk av skog er en viktig del av løsningen. Og den norske rapporten fra Miljødirektoratet som kom i mai, konkluderer med det samme; bruk av skog er bedre enn vern i klimasammenheng.
Vi er enige med Finstad, ensidig vernefokus svikter klimamålene. Og fremtidig grønn verdiskapning i landet vårt.
Det har gått en samfunnsdebatt i høst om hvordan politikken i Vesten går i retning av mer følelsesladd argumentasjon på bekostning av den faktabaserte. Det ultimate eksemplet er Donald Trumps valgseier i USA basert på følelsesladde argumenter uten faglig grunnlag. Det samme er sagt om Brexit-avgjørelsen. Følelsene fikk rå. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama som studerer disse samfunnsstrukturene frykter denne utviklingen av at politikken blir mer følelsesladd og mindre faktabasert. Han mener systemet vårt har begynt å bryte sammen og spår Vestens forfall. Og at dette «politiske forfallet eller forråtnelsen» vil svekke vestens innflytelse på verdensbasis.
Vi har også i vår andedam sett hvordan politikere det siste året i stor grad har valgt å basere sine beslutninger på enkelte forskningsresultater som passer inn i deres syn, uten å se hele bildet. Sylvi Listhaug har blant annet vært kritisert for dette. Og Arvid Hallén direktør i Forskningsrådet var i oktober ute i media og advarte politikerne mot å neglisjere forskning de ikke liker. Han påpeker at «det undergraver den gode samfunnsstyringen».
Alt dette viser at kunnskapsbasert fremdrift av samfunnet er under press. Derfor er vi enige med Finstad i at den beste måten å arbeide for at vår næring skal bidra best mulig til miljøvennlig verdiskapning i tråd med klimamålene – er å sørge for å spre kunnskap. Fakta må ut til folk, slik at beslutningstakerne og opinionen skjønner det som er selvsagt for oss; at det beste for klimaet er bruk av skog – ikke vern.
