Det har blitt et race i å sikre industriens konkurransekraft verden over. Nylig varslet Tyskland at kraftkrevende industri skal få subsidiert kraft til fem eurocent per kilowatttime (ca. 60 øre), ifølge nyhetsbyrået AP. Med det føyer de seg inn i rekken av flere EU-land – som Italia og Frankrike, som støtter egen industri på ulikt vis. Også USA sikrer lave energipriser og subsidierer egen industri i omfattende industripakker.
I møte med verden, taper nemlig Europa konkurransekraft. Det slo Draghi-rapporten fast for to år siden. Det er flere årsaker til det. Økte energipriser på grunn av Ukrainakrigen er en. Stadig strengere reguleringer fra EU, blant annet gjennom den grønne given, en annen. USA har lenge slitt med tap av nasjonal industri og industriarbeidsplasser, noe som har skapt frustrasjon blant folk og lagt grunnlaget for Trumps tollkrig. Særlig Kina får skylda.
Industrien i Kina har konkurransefordeler. I dette nummeret kan du lese hvordan Kina allerede har et produksjonsapparat som er overdimensjonert i forhold til det globale behovet og knapt gir rom for industri i andre land (se side 12, i papirutgaven eller her). Og at dette også skjer innenfor treforedlingsindustrien (se sak side 8, i papirutgaven eller her). Siden 2020 har Kina økt sin masseproduksjon med åtte millioner tonn, og bygd ut syv millioner tonn kapasitet de siste 18 månedene. Totalt har Kina nå en produksjonskapasitet på 27 millioner tonn, med ytterligere konkrete million-planer for de nærmeste to årene – foreløpig.
«Konkurransen skjerpes, det gjør også viljen til å skjerme og styrke egen nasjonal industri og verdiskaping.»
I vår egen andedam, er nettopp statsbudsjettet for neste år i havn. Etter relativt nedslående lesning i oktober, viser det seg at tutti frutti slett ikke var noen dum samarbeidskoalisjon. I hvert fall ikke for skognæringen. Med ny rekord i vernebevilgning på drøye 1,3 millioner kroner og ekstra 75 millioner kroner – totalt 450 millioner kroner, til aktive skogbrukstiltak, må primærleddet si seg fornøyde. Dette bør skape et brukbart grunnlag for å balansere vern og fornuftig og bærekraftig bruk i skogene våre. Når Miljø- og klimaministeren og Landbruks- og matministeren samtidig i felleskap går ut og mobiliserer for et krafttak for investeringer i fremtidsskogen, er vi på rett vei (se sak side 4, i papirutgaven eller her). Eller nettsak her.
Mer uklart er det imidlertid med rammevilkår og tiltak for industrien vår. Det er absolutt prisverdig at regjeringen nå – etter påtrykk fra MDG, setter ned en omstillingskommisjon. Med det anerkjennes det at vi må satse mer på annen industri enn olje, skal vi ha noe å leve av i fremtiden og samtidig klare å stanse klimaendringene. Da er skogen et selvsagt råstoff og skogindustrien et satsingsområde. Vi må klare å øke verdiskapinga av råstoffet vårt og ikke bli en ren råvareeksportør, slik vi er i ferd med. (Får vi til dette ligger det også en trygghet i en viss selvforsyning, slik vi har vært inne på tidligere i denne spalten.)
Vi er imidlertid bekymret. Uklare og generelle mål og en tidshorisont på to år før kommisjonen kommer opp med en strategi, før det skjer noe, kan bli for lenge. Utviklingen vi ser i verden nå, skjer fort: Konkurransen skjerpes, det gjør også viljen til å skjerme og styrke egen nasjonal industri og verdiskaping. Derfor er det viktig at det sammen med langsiktige planer om omstilling, sikres kortsiktige løsninger for den industrien vi allerede har. I dagens konkurranseklima risikerer vi å miste den. Det vil også være svært uheldig for den langsiktige omstillingen, siden eksisterende industri står for mesteparten av innovasjon og knoppskyting.
Ny rapport om norsk industri generelt og skogindustri spesielt foreslår flere aktuelle tiltak, (se sak side 14, i papirutgaven eller her). Særlig støtter vi forslaget om et industridirektorat som kan koordinere alle faktorer for å jevne ut dumpene for vår egen verdiskaping. Dessuten er energi en nøkkelfaktor – her må det tas modige avgjørelser, for at det i energilandet Norge igjen kan bli et konkurransefortrinn.
Rapporteringa fra Kina minner oss nemlig om at vi nok vil trenge mer enn en kommisjon. Her trengs det snarere «mer enn full mobilisering».
