Slår et slag for gamle tradisjoner

Om vinteren er det ikke bare enkelt å komme seg opp til huset i Evenesdal, men for Vibeke Unosen (53) er familiegården drømmeplassen.

Tekst og foto: Linn Braseth-Gulliksen, Kvinner i skogbruket, KiS

Da Kvinner i skogbruket møter Vibeke en tidlig formiddag i januar, er det tjue minusgrader og snøen har lavet ned i dagevis. Oppkjørselen til huset er uframkommellig på grunn av snøen. Bilene må parkeres ved veien, og familien kommer seg opp og ned til huset med snøscooter.
– Det kan kanskje virke litt tungvint av og til, men det er nå sånn livet er her, sier Vibeke.
Hun har for lengst konkludert med at det ikke er noen vits i å klage på tingenes tilstand. Mannen hennes brøyter med traktor, men det tar tid å rydde unna snømengdene. Vibeke er uansett godt fornøyd med å ha egen snøscooter som frakter henne trygt opp og ned til bilen. Om kvelden står alltid husets to snøscootere parkert ved inngangspartiet, under tak.
– Det er veldig kjekt å ha snø­scooterne stående sånn, og det sparer oss for tid og arbeid, sier Vibeke.
Evenesdal ligger i den lille nord­lands­bygda Saltdal. Eiendommen er på omlag 2500 mål, hvorav meste­parten består av gran- og løvskog i ulendt terreng. Her bor Vibeke sam­men med mann og deres tre barn i alderen 16 til 22 år. På gården har de også hester og hunder. Datteren på 16 befinner seg for tiden i Tana, hvor hun går på hundekjørerlinja på Tana videregående skole. Hun har med seg seks av hundene hit, og har ansvar for trening og stell av hundespannet sitt.
– Det er ikke noe latmannsliv, bemerker Vibeke.

Tidlig fascinasjon for vedproduksjon
Eiendommen i Evenesdal overtok Vibeke av farfaren sin, og det var også han som introduserte Vibeke for skogen.
– Jeg husker jeg var med farfar i skogen i syv-årsalderen. Jeg hadde fått arbeidshansker og var godt for­beredt på turen til Evenesdal, hvor vi skulle hente ut ved. Det var veldig skrått på vei ned og vi kjørte en gam­mel snøscooter. Jeg sa til farfar at jeg var redd for at scooteren skulle velte, men han mente at det var helt trygt å kjøre. Etter kort tid veltet likevel både scooter og slede med oss sittende på – og all veden. Jeg husker at selv om det gikk bra til slutt, så ble jeg redd, minnes Vibeke. Siden den gang har det blitt mye av både scooterkjøring og vedhenting.
Hun har alltid vært glad i skogen og i friluftsliv, og mener dette kom­mer av all den tiden hun tilbragte utendørs med foreldre og bestefor­eldre. Hun vokste opp med to brødre, men var eldst og bestemte seg tidlig for at hun hadde lyst til å overta går­den, til tross for alt som måtte gjøres.
Da Vibeke var tretten år gammel fikk hun ansvar for å kjøre ned ved med snøscooteren om vinteren. Etter­hvert ville også lillebroren, som var fem år yngre, bidra. Han var nok mest interessert i scooterkjøringa, for han kunne forsvinne i mange timer i slengen, mens Vibeke og faren ble stående igjen med hogging, kvisting og rydding.
Da hun overtok eiendommen som 19-åring hadde huset vært fraflyttet og tiden stått stille i godt over et tiår. Det var litt av et prosjekt å overta, med alt det innebar. Hun forteller at hun tidlig trakk seg tilbake fra «normalsamfunnet» fordi hun ikke liker å ha naboer for tett på, og at hun derfor syntes det var helt perfekt å flytte alene til huset i dalen som 19-åring.
– For meg var det helt naturlig at jeg skulle overta eiendommen, og jeg var veldig bestemt på at jeg skulle fortsette å ta vare på både gården og skogen, sier Vibeke.

Bratt læringskurve
Hun visste at både familie og arbeidskolleger snakket om henne, og det var blitt påstått av flere at det ikke var noe vits i at hun skulle overta, fordi hun kom bare til å bo der og ville ikke klare å ta vare på eien­dom­men. Derfor ble det ekstra viktig for Vibeke å ta jegerprøven og hogstkurs kjapt, sånn at hun sjøl kunne forvalte eiendommen.
– Jeg hadde jo selvsagt egeninter­esse i disse kursene, men det var også litt for å «reise kjerringa» som de sier, og motbevise bygdesladderen, sier hun. På kursene var hun eneste jente, og dette ble det gjort et nummer ut av.
– Det kom mange kommentarer i starten, men det ble nå stille etter hvert. Læringskurven var bratt, og jeg hang vel så godt med som gutta på opp­gavene vi skulle gjennomføre, sier hun. Hun forteller videre at hun måtte ut på bygda for å låne verneutstyr til kurset.
– Det var adskillig større krav til HMS enn jeg var forberedt på, ler Vibeke, og forteller at faren i beste fall brukte en gammel hjelm uten visir i ny og ne, ut over det mente han at scooter-buksa dugde godt nok til hogst.
Allerede på hogstkurset lærte hun hvor viktig det er med godkjent hjelm med tilhørende beskyttelse, da en av de andre kursdeltakerne kunne blitt skadet om det ikke hadde vært for verneutstyret.
Etter hvert møtte Vibeke mannen sin, som passende nok jobbet som skogsarbeider.
– Vi fikk tre barn på seks år. Da syntes vi huset ble for lite, og bygget ut en god del, sier hun og påpeker det ironiske i at familien mente det ble for trangt for tre barn, mens farfar vokste opp her med tolv søsken.
– Riktignok bodde aldri de tretten barna her samtidig, men det var nok adskillig trangere med så mange i hus.
Oldeforeldrene flyttet til huset i 1905. Den etterhvert nokså store barne­flokken til oldeforeldrene bidro både med pass av småsøsken og fysisk arbeid da oldeforeldrene for hånd brøt nyland på 40 mål innmark.
– Det må ha vært en tøff jobb, sier Vibeke.

Driver på gammelmåten i liten skala
– Eiendommen i Evenesdal ligger i et dalføre, og terrenget er veldig ulendt. Man kommer ikke til her med store maskiner, så vi driver på gammel­måten. Skal det drives ut lauvtrevirke eller gran til industri, må det slepe­banevinsj til, forteller Vibeke, og legger til at denne typen drift derfor aldri har vært tema, siden det ikke er nok å ta ut til at det lønner seg.
Som så mange andre steder i nord, ble det også her plantet gran på 60-tallet. Men resultatet er sånn passe.
– Det er høyt over havet her, hele 316 meter. Grana trives ikke så høyt. Den har vokst sakte, og er lang og tynn, uten volum. Det ble i tillegg plantet veldig tett, og ble hverken gjort avstandsregulering eller ung­skogpleie, så jeg tror nok aldri det vil bli driveverdig tømmer av den grana som er her, mener Vibeke.
Det har også stått furu på eien­dommen, men for mange år siden tok Vibekes far og farfar ut all furua og solgte den til sponplatefabrikken i bygda. I dag er imidlertid furua på tur opp igjen.
Tidligere har det også blitt tatt ut råvedstenger som ble solgt til Lofoten, og deler av granskogen har blitt tynnet ut og brukt til silisiumproduksjon på fabrikk. I dag brukes skogen hoved­sakelig til vedproduksjon av bjørk.

Ikke slutt med manuell hogst
Selv om Vibeke medgir at maskinelt skogbruk absolutt er nødvendig mange steder, ønsker hun også å slå et slag for manuell hogst.
– Jeg forstår godt at maskinell drift har kommet for å bli, men jeg mener likevel det er viktig at manuell drift ikke skal erstattes fullt og helt. Det er fortsatt mange sårbare skogsområder, også i private teiger, og det er ikke alle som ønsker skogsmaskiner velkom­men på egen grunn. Her bør i stedet manuell hogst kunne benyttes, sier Vibeke som ser mange fordeler.
– Det gir fysisk aktivitet samt et mer bevisst forhold til helse, miljø og sik­kerhet. Jeg tror også man får et mer personlig forhold til egen skog. I til­legg blir det gjerne mindre skader og ser finere ut, enn etter at en skogs­maskin har vært på ferde, mener hun.

Arv med ansvar
Vibeke er en engasjert skogeier og har i mange år vært med i Salten skog­eier­lag. For henne er det viktig at den som skal overta gården skal fortsette å forvalte skog og jaktansvar.
– Eldstemann er født i 2003 og har førsterett, han kan overta når den tid kommer om han vil. Men eiendom­men kommer med klausul om at det skal forvaltes skog og jaktansvar. Hvis han ikke er interessert i det, ønsker jeg at muligheten skal gå videre til nestemann. Datteren vår er yngst, men har allerede sagt hun gjerne kunne tenke seg å overta, så vi får se hva tiden bringer, sier Vibeke.
Familien har også hytte på eien­dommen og tilbringer stort sett dagene ute.
– Jeg har alltid hatt hest, og elsker å ri i skogen. Jeg er også glad i å gå turer om sommeren, og kjøre snø­scooter om vinteren. Å være ute i naturen gir meg ro i sjelen, forteller Vibeke om motivasjonen bak livs­stilen hun har valgt.