Gjennom utstillingen og verkstedet på Geitbåtmuseet har tradisjonshåndverkere fått en møteplass for overføring av kunnskap og kompetanse. – Det er viktig med et levende praktisk miljø, skal vi klare å ta vare på innsikten i disse erfaringsbaserte metodene.
Det mener Jon Bojer Godal som har vært primus motor for denne museumsetableringen i Valsøyfjord på Nordmøre.
Her er i dag blitt 11 årsverk. Tre arbeider mer administrativt, mens åtte stykker arbeider praktisk på verkstedet. Det er to lærlinger, tre båtbyggere og to såkalte næminger.
– Næmingeordningen var et resultat av at det ikke fantes en opplæringsarena for de gamle byggeskikkene og tradisjonshåndverket her til lands. Med støtte fra verdiskapingsprogrammet hos Riksantikvaren fra 2006 fikk vi til et treårig løp for tradisjonstømring som går gjennom blant annet både lafting, taktekking, kledning og båtbyggingsteknikker med en ren praktisk tilnærming, forteller Godal som sammen med Steinar Moldal, lærer ved Hjerleid Handverkskole på Dovre, fikk etablert ordningen.
Som første oppgave for næmingene på Nordmøre ble de med å bygge det indre reisverket til verkstedet ved Geitbåtmuseet etter den tradisjonelle byggeskikken for denne geografien, nemlig stavline. Samtidig benyttet håndverkerne anledningen til å teste ut ulike teknikker både for yttervegger, tak og behandlingsmetoder som næmingene fikk være med på og fikk innsikt i.
Næmingeordningen ble imidlertid erstattet av et mer akademisk studium på tradisjonshåndverk i NTNUs regi på landsbasis, men fordi næmingeordningen fungerte såpass godt, ville Møre og Romsdal fylkeskommune beholde det ved siden av det nye studiet.
– Slik jobber nå både tømrerlærlinger og stipendiater fra Norsk Håndverksinstitutt med bachelorgrad og næminger i verkstedet ved Geitbåtmuseet i Valsøyfjord, forteller Godal. Han mener museet er en opplæringsinstitusjon for bygging av hus og båter.
– Så er tre år for lite for så kompleks kunnskap. Uttrykksformene er tradisjonskunnskap som sprenger alle rammer for formell opplæring, mener Godal som viser hvordan de som er interessert kan praktisere flere løp her ved museet.
En av disse er Hallvard Heide – barnebarnet til Jon Bojer Godal. Heide fikk interessen for gamle båter som barn. Han vokste opp på Rissa der faren arbeidet som sjøbrukslærer på båtlinja på Fosen folkehøyskole, og Heide fikk lov å være med. Etter videregående skole fikk han anledning til å flytte til bestefaren og snekre på egne båter på museet i Valsøyfjord. Først jobbet han i to år, og så ble han næming i båtbygging i tre år. Så fikk Heide stipend fra Norsk Håndverksinstitutt og har hatt 80 prosent stilling gjennom Håndverksinstituttet på Husasnotra de siste to årene. Nå er det ett år igjen av stipendet.
– Ja, første året gikk med til å bygge testbåter, andre året har jeg brukt på å bygge en 42 fots sjubøring – av geitbåttypen – som den første i sitt slag på over 100 år. Og siste året skal den seiles, forteller Heide, som vil få mest mulig seilerfaring siste året. Først langs norskekysten i vinterhalvåret, så vil han på langtur. Drømmen er å komme seg helt til Cuba. Det kan denne båttypen klare.
– En geitbåt i den størrelsen har fem par årer, bemannet av mellom fem og åtte personer. Men først og fremst skal den selvsagt seiles. Båten har et asymmetrisk råseil i lin (53 m2), slik de gamle båtene hadde, før bomullen kom, og kan med det seile opptil 20 knop.
Båten er hovedoppgava til Heide. Hva det blir etter den store seilturen er litt uklart, men han er ikke redd for å stå uten arbeid. Han opplever at det er etterspørsel etter hans kunnskap og erfaring, og håper å finne et artig båtprosjekt.
En annen som lærer seg tradisjonshåndverk på Husasnotra er Eivind Nielsen som vi treffer mens han overhaler en motorsag. Verktøyet må være i orden. Han er fra Molde og interessen begynte da han jobbet som guide på museet med gamle båter.
– Da gikk jeg rundt og så på båtene og tenkte; det har jeg lyst å drive med, forteller Nielsen. Han begynte på båtbyggerlinja på Fosen, og var der i to år før han tilbragte et år Norheimsund i Hardanger. Nå er han her og gjør ferdig lærlingeløpet.
– Her er jeg med å hjelpe Hallvard Heide på den store geitbåten, men jeg fikser også på Munin borte i naustet, forteller Nielsen og henviser til en type nordlandsbåt – en fembøring. Aller helst håper han på jobb i forbindelse med museet, siden han har kjøpt et småbruk innerst i fjorden.
– Der vil jeg nok få bruk for alle tilegnete håndverksteknikker til restaurering på fritida også, sier han og ler.
Og kanskje kan disse to og de andre som lærer seg de gamle tradisjonsteknikkene her på Valsøy bli ressurser inn i ivaretagelsen av vår kulturarv – som gamle gårdsbygg, kirker og båter fremover? De er i hvert fall en del av en praktisk og levende overføring av kompetanse.
Les også serien «Kvalitetsmaterialer og gamle byggeskikker»:
1. Kvalitetsmaterialer fra skogen: Rett kvalitet til rett bruk
2. Byggeteknikker tilpasset ulike materialkvaliteter: Gamle byggeskikker og moderne bygg
3. Kubbevegger og sleppvegger – gammel byggeskikk som lagrer mye karbon
4. Geitbåtmuseet – kunnskapsbank og kompetanseoverføring
