Klima- og miljøsaken stod høyt på folks agenda til valget i 2021, og var blant vinnersakene, da Ap og Sp stakk av med valgseieren. Videre proklamerte regjeringen allerede i Hurdalsplattformen at skog- og trenæringen var et satsingsområde. Da skulle det økes tilskudd til skogbrukstiltak som skogplanting, ungskogpleie og annen skogkultur, både for å sikre et godt ressursgrunnlag og for å øke karbonopptaket. Videre ville regjeringen også øke den industrielle videreforedlinga i Norge og dessuten bruke offentlige innkjøp – blant annet gjennom Statsbygg – for å styrke etterspørselen etter produkter basert på norsk skog. Man ville også lage en egen transportstrategi som bidrar til mer industriell videreforedling av skog i Norge og reduserte klimagassutslipp. Samt gjennomføre skogvernet på en måte med minst mulig konsekvenser for avvirkningen og skognæringens muligheter for å bidra til det grønne skiftet.
Våren etter stod daværende næringsminister Jan Christian Vestre på Skog og tre med et ferskt initiativ, «vegkart for grønt industriløft» og lovet at innsatsen skal rettes mot fremtidsnæringene. Og: at her vil det skje store ting fremover. Og blant de fremtidsnæringene som var valgt, var skog og trenæringen. Målet var å øke verdiskapning og kutte klimagassutslipp gjennom å satse på grønn industri.
Årets statsbudsjett, denne regjeringens siste i denne perioden, bærer imidlertid lite preg av disse ambisjonene. Her står tilskudd til skogsatsingstiltakene og klimatiltak stille, overføringer til kommunene som kunne fått fart i offentlige innkjøp og bygg og sikret etterspørsel etter treprodukter og dermed trendustrien, er fraværende, og ambisjonene i NTP om å utbedre flaskehalser for å gjøre tømmertransporten mer effektiv, er marginalisert. Dette gjør verken at det investeres mer i merproduksjon av tømmer og større karbonbinding i skogen eller sikrer industrien som foredler skog- og treprodukter (som kan erstatte fossile gjennom substitusjonseffekten) – som skulle være en av de syv grønne satsingsområdene i «vegkart for grønt industriløft». Samtidig som det hogges som aldri før …
Så har det det rent mye vann i havet siden 2021. Det er ikke vanskelig å forstå at invasjonen av Ukraina i 2022 har endret store deler av verdensbildet – noe som gjør at dagens satsingsområder fra regjeringens side ser annerledes ut enn for tre år siden. Krigen har påvirket renter og strømpriser og skapt inflasjon som folk merker godt privatøkonomisk. I tilegg har beredskap og sikkerhet kommet høyere opp på agendaen. I samme perioden har Norge tjent gode penger på krigen, både i form av krigsmateriell og salg av olje- og gass i et presset energimarked – ganske langt fra et «grønt industriløft».
Så er ikke natur- og klimakrisene mindre prekære i dag enn i valgåret 2021. Tap av natur har vært et viktig tema siste året og naturen har fått sitt eget FN-toppmøte. Ekstremvær som resultat av klimaendringene rammer stadig hyppigere. I dette bildet er skogen en nøkkel. Og mange fine ord er i den forbindelsen sagt om skogens fortreffelighet i denne regjeringsperioden, og rapporter og meldinger er fremlagt. Men når tallenes tale er klar, står altså ikke satsingen til ambisjonene. Skogvernmidlene halveres i år og nå har man til og med gitt opp å nå klimamålet med egne kutt og vil handle kvoter utenlands.
«Og skogen og skog- og trenæringen er viktige brikker for klima og natur – samtidig som skogen også produserer fornybart råstoff som skaper verdier og arbeidsplasser i en ikke-fossil eller ikke krigsfremmende næring. Regjeringen har ett år igjen på å vise hva de egentlig ville med næringa vår.»
Det er ikke rart vi mister noe av troen på våre politikere. I et leserinnlegg i dette nummeret oppsummeres politikernes fremferd slik: Politikarane er nøgde når dei kan vise til gode intensjonar og visjonar. Men når visjonen skal setjast om til handling kostar det mykje. Veljarane vil sjeldan godta høge kostnader. Politikarane ynskjer attval. Løysinga er oftast å halde på visjonen, men skuva gjennomføringa ut i tid.
Men natur- og klimautfordringene er for viktige til å bli en del av et slikt politisk spill. Her kreves handlekraft. Og skogen og skog- og trenæringen er viktige brikker for klima og natur – samtidig som skogen også produserer fornybart råstoff som skaper verdier og arbeidsplasser i en ikke-fossil eller ikke krigsfremmende næring. Regjeringen har ett år igjen å vise hva de egentlig ville med næringa vår. Vi oppfordrer; bruk handlingsrommet!