Antall arter i bunnvegetasjonen øker etter flatehogst og det gjør ingen stor forskjell å ta ut hogstavfallet. Men hvilke arter og hvor mye de dekker forandrer seg imidlertid ganske mye. Smyle og einstape tar blant annet mye plass, mens blåbær og bladmosene marginaliseres.

TEKST: JØRN-FRODE NORDBAKKEN OG CARL FRISK, NIBIO

Det viser Nibio-forsøk i blåbærgranskog i Gaupen i Ringsaker. Der ble et rundt 60 år gammelt bestand hogd i 2009. Siden har forskerne holdt artssammensetningen i bakkevegetasjonen under oppsikt og registrert antall og dekningsgrad henholdsvis 2, 4, 6 og 15 år etterpå. Nå foreligger resultatene.

Utgangspunktet for undersøkelsene er at flatehogst og foryngelse ved planting har dominert norsk skogbruk siden slutten av 1940-tallet, og preger i dag omkring 70 prosent av skogarealet. Utviklingen har imidlertid gått i retning av at politikere og forvaltning ønsker driftsformer som i større grad ivaretar biomangfoldet. Da blir det nødvendig å avklare hvordan flatehogst påvirker bakkevegetasjonen, som har viktige økosystemfunksjoner. Hvordan heltrehogst med høsting av greiner og topper (grot) til biobrensel påvirker bakkevegetasjonen er også et stadig mer aktuelt spørsmål.

For å undersøke bakkevegetasjonens utvikling i en seminaturlig blåbærgranskog fra før hogst og i årene etter hogst, etablerte Nibio i 2008 et feltforsøk (ca. 200 m.o.h.) med konvensjonell flatehogst og heltrehogst med grot-uttak. Feltforsøket er plassert ved Tjerne gård i Gaupen (Ringsaker) i Sørøst-Norge, i et område som ble hogd og nyplantet i 1946/47.

STUDIEOMRÅDET, HOGSTMETODER, REGISTRERING AV ARTER

I 2008 ble det etablert seks behandlingsflater (20 m x 20 m) til konvensjonell hogst, og seks til heltrehogst. Innen hver behandlingsflate ble permanent merkede vegetasjonsruter på en kvadratmeter tilfeldig plassert. I alt 36 vegetasjonsruter for konvensjonell hogst og 48 for heltrehogst, totalt 84 vegetasjonsruter. Etter konvensjonell hogst ble grot liggende spredt på bakken, mens de ved heltrehogst ble samlet i hauger som ble høstet i september samme år.

I vegetasjonsrutene ble arter av vedplanter, dvergbusker, urter, karsporeplanter, graminider (altså gress og gressliknende planter som siv og starr, red.anm.) bladmoser, torvmoser, levermoser og lav registrert én gang før hogst (2008) og fire ganger etter hogst (2010, 2012, 2014 og 2023). (I det følgende betegnes året før hogst null, og årene etter hogst to, fire, seks og 15.) Ved hogsten i mars 2009 var skogen altså drøyt 60 år gammel.

INGEN STOR FORSKJELL UTEN GROT

De første årene etter hogst var hogstavfallet lett synlig. Småhauger som begrenser lystilgang til skogbunnen kan ha en beskyttende effekt for enkelte arter, mens store hauger med mye barnålstrø begravde den opprinnelige bakkevegetasjonen og tiltrakk nitrofile arter.

Fram til 15 år etter hogst var det var ingen signifikant forskjell på artsmangfoldet og dekningsgrad mellom konvensjonell hogst og heltrehogst, og metodene omtales i det følgende under ett. Uttak av biomasse og næringsstoffer kan imidlertid ha langsiktige effekter på bakkevegetasjonen.

GRESSARTER OVERTAR, BLADMOSENE GÅR TILBAKE

Etter hogst økte antall arter på hogstflata. I de 84 vegetasjonsrutene ble det registrert 70 arter før hogst (år null), og 77, 93, 83 og 80 arter henholdsvis 2, 4, 6 og 15 år etter hogst. For alle år samlet ble det registrert 118 arter, med bladmoser, urter og graminider som mest artsrike grupper. Blant nye arter etter hogst var 13 urter og 15 moser.

Dekning av urter økte de første årene etter hogst, for så å avta. Karsporeplanter beholdt en dekning på tre prosent fram til fire år etter hogst, og økte deretter til ti prosent i år femten. Graminider, som dekket mindre enn 15 prosent før hogst, økte til 70 prosent fire år etter hogst, hvorpå dekningen sank til 50 prosent i år femten. Total mosedekning før hogst var 60 prosent, hvorav bladmoser dekket over 50 prosent før de sank til 6,5 prosent seks år etter hogst, og deretter økte til nær 20 prosent femten år etter hogst.

SMYLE OG EINSTAPE TAR OVER FOR BLÅBÆR

Blåbær fantes før hogst i 74 av de 84 kvadratmeter store vegetasjonsrutene og hadde en gjennomsnittlig dekning på over 20 prosent. Fire år etter hogst var dekningen kun fire prosent, men den økte til seks prosent i år 15, og fantes da i 59 vegetasjonsruter.

I hauger med hogstavfall fantes nitrofile arter som vrangdå og bringebær de første årene etter hogst. Av vanlige skogsarter viste hårfrytle en kortvarig fremgang etter hogst, mens linnea og gaukesyre avtok. Maiblom og småmarimjelle (og stormarimjelle) viste først en reduksjon, deretter en økning.

Det flerårige graset smyle, som før hogst fantes i 83 av 84 vegetasjonsruter, økte fra åtte prosent til 60 prosent dekning de første fire årene etter hogst, drevet av økt lysmengde til skogbunnen og bedret nitrogentilførsel. På flekker med mye hogstavfall var det et par års forsinkelse før smyledekningen økte. Redusert dekning av smyle fra fjerde år etter hogst kan skyldes redusert nitrogentilgang og økt konkurranse fra andre karplanter etter hvert som feltsjiktet lukker seg.

Bregnen einstape, som før hogst ble registrert i 10 vegetasjonsruter og hadde en samlet dekning mindre enn en kvadratmeter, fantes 15 år etter hogst i 20 vegetasjonsruter med samlet dekning på over ni kvadratmeter. De store bregnebladene, både levende og visne på bakken, hemmer vekst av karplanter og moser.

Lyngtorvmose og levermosen prakthinnemose gikk tilbake etter hogst, og har foreløpig ikke kommet tilbake.

LANGSOM REKOLONISERING

De største endringene i artssammensetning forekom de første årene etter hogst. Fra vegetasjon i intakt skog preget av blåbær, etasjemose og torvmoser skiftet 68 % av vegetasjonsrutene mot smyledominans, og 29 % skiftet mot nitrofil vegetasjon på hogstavfall. Vegetasjonen på nålerikt hogstavfall følger en lengre suksesjonsvei, men fire år etter hogst hadde størstedelen av hogstflata utviklet et tett smyledominert feltsjikt, som begrenset nyetableringer av andre arter. Reduksjonen i smyledekning fra år fire, og en svak oppgang for blåbær, etasjemose og furumose bidro til en tilnærming i artssammensetning, slik at vegetasjonsrutene fra før hogst og de fra femten år etter hogst hadde om lag 50 prosent arter felles. En langsom rekolonisering skyldes en kombinasjon av mangel på voksesteder, et ugunstig mikroklima, og at kildebestandene er få.

Prosjektet er finansiert av Skogtiltaksfondet (via prosjektpartner Glommen Mjøsen Skog), Utviklingsfondet for skogbruket, og Nibio. •