NRK viser i en sak at Statens Pensjonsfond har investert 22,2 milliarder kroner i svensk og finsk skogindustri. Samtidig har ikke Investinor klart å bruke sine 500 millioner kroner fra krisepakka i 2013 på gode norske prosjekter. Lønnsomheten har ikke vært god nok, i alle fall ikke etter Investi nors avkastningskrav.
Kanskje er det avkastningskravene til Staten i denne forbindelsen det er noe feil med, kanskje er det rammebetingelsene vi ellers holder oss med, kanskje er det vår fikserte klokkertro på oljen eller kanskje er det vår industrikultur? – Rett og slett holdninger til hvordan vi bygger, videreutvikler og vedlikeholder industrivirksom het her i landet. Hva er suksessfaktorene for vel lykket industri?
Dette er spørsmål Norsk Skogbruk vil belyse i en serie om industrikultur fremover. I denne utgaven viser professor ved BI Eli Moen hvordan norsk tre foredlingsindustri falt for egen blindhet for tekno logiutvikling og forretningsspillets endring av regler. Man levde i fortiden og så ikke verden slik den var. Hun påpeker at dette sosiologiske feno menet er universelt og at mange har gjort samme tabben. Nokia og Kodak er jo kjente eksempler. Men Moen er opptatt av at alle næringsaktører, politikere og andre som har innflytelse på norsk industriutvikling, får et mer bevisst forhold til den sosiologiske dynamikken som fører til suksess og hvilke typiske norske særtrekk som har ført til en del uheldige nedleggelser.
Mens norsk treforedlingsindustri i sin tid gikk nedenom og hjem, gjorde finnene og svenskene nemlig andre strategiske valg og bygde møysom melig opp store clustere og konsern som i dag er ledende på verdensbasis. Vår treforedlingsindustri var også en gang verdensledende. Hvorfor får vi ikke til dette i Norge? Moen mener vi må gjøre oss bevisst vår historie og hva den fører til i opp bygging av organisasjoner, samarbeid og for åpenheten til omverdenen. Først da kan vi sørge for å ikke gå i de samme fellene. Og det er ikke bare treforedlingsindustrien som lider under «de norske særtrekkene». Moen syns å se trekk i alle sektorer, organisasjoner og i offentlig virksomhet også.
I disse dager bygger finnene en hypermoderne treforedlingsindustri etter møysommelig sam arbeid mellom forskning og næringsaktører på
tvers av sektorer i etablerte fora, med åpenhet mot Europa og verden for inntrykk og impulser. Hele tømmerstokken skal utnyttes på best mulig vis. Industrilokomotiv drar utviklingen med sine hovedprodukter og lar annet næringsliv slippe til i en underskog av virksomheter. Suksessfak torene er i følge Moen åpenhet, bevisst satsing, samarbeid innenfor og mellom sektorer, tillit, vilje til å dele risiko og å bygge opp verdiskapen de virksomhet over tid. Rett og slett å tørre å satse langsiktig og jobbe jevnt og trutt for å gjøre deres viktigste råvare, nemlig skogen, mer verdi full før de sender den ut på verdensmarkedet. (Noe vår serie om industrikultur vil omtale.)
I arbeidet med grønn konkurransekraft var Idar Kreutzer og Connie Hedegaard også inne på at et grønt skifte fordrer mer samarbeid mellom sek torene. NHOs nylige årskonferanse utløste en diskusjon om at omstillingen alle snakker om fordrer modige politikere som våger å satse på noen områder, ikke bare overlate utviklingsar beidet til gründerne. Erfaring viser at det er de store selskapene som mest systematisk utvikler og omstiller industrien. Når lokomotivene er på plass vil sannsynligvis underskogen av mindre bedrifter komme på plass, – som i Finland.
Skogen er et slikt naturlig satsingsområde. Som Statens pensjonsfond så riktig har observert i våre naboland, er det en næring det lønner seg å investere i. Produktspekteret er svært mangfol dig, råvaren er naturlig og bærekraftig, og vi har bygd opp et stort lager av denne de siste 100 årene. Intet mindre enn nærmere en milliard kubikkmeter. Våre forfedre har vært fremtidsret tete, slik at vi kan høste.
Nå må norske beslutningstakere bare se de fan tastiske mulighetene i tiden vi lever i, og ikke blindes av fordums oljesuksess, – slik norsk tre foredlingsindustri, i følge Moen, gjorde. Mange har gått i samme fella. Men som vår alles Prøysen sa i Musevisa, passer vi oss for fella trenger vi ikke gå i den. Og for å sitere dette nummerets stafettpinne, Truls Gulowsen i Greenpeace: Det er opp til oss!
