Årets Arendalsuke gikk nettopp av stabelen. En møteplass som tar pulsen på samfunnsdebatten, setter agenda og påvirker våre beslutningstagere. Konsekvensene av at vi lever i en mer usikker verden preget tematikken. Forsvar, sikkerhet og beredskap blir stadig viktigere. Men lite høres om skognæringens rolle i denne sammenhengen, både fra politisk hold og fra næringen selv.
Under andre verdenskrig fins bilder av store vedlagere i byene og historiene om hvordan bilene gikk på knott, er velkjente. Egen treindustri – både sagbruk og tresliperier, ga tilgang på byggematerialer og andre treprodukter i en tid da landet var tvunget til en større selvforsyning.
Den økonomiske utviklingen vi har hatt etter krigen har ført til en globalisering – som riktignok løftet levekårene våre betydelig – men også har gjort oss mye mer avhengig av verdenshandelen. I senere år har vi bygd ned egen treindustri og foredling og dermed egen selvforsyning av treprodukter – altså verdiskaping basert på lokale råvarer vi har kontroll på. Men nå endres spillereglene. Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen gikk nylig ut i Dagsrevyen og sa at USAs nye tollpolitikk er et brudd med frihandelspolitikken vi har hatt siden krigen og at vi må forberede oss på en helt ny økonomisk verdensorden. Økte tollsatser vil føre til mindre global handel og gjøre at vi må tenke mer nasjonalt og lokalt. I tillegg raser to kriger som får stadig større betydning i verdenspolitikken. Uro og usikkerhet fører til at verden øker beredskapen.
I denne sammenhengen har primærnæringene en viktig rolle. Jordbruk, skogbruk og fiske skaper håndfaste produkter som alle trenger. En viktig del av Norges beredskap må være å sikre dette i urolige tider, der vi kan bli avskåret fra verdenshandelen på grunn av økende økonomisk og politisk uro (og i verste fall krig). I dag er den norske matberedskapen på bunn i verdenssammenheng. Om det fins en liknende rangering for skognæringen, er uviss, men det viktige er å bli bevisst hvilken rolle skogen og skognæringen vil måtte spille hvis det skulle trengs. Hva er på plass og fungerer godt og hvilke tiltak kan gjøres for å sikre skogens bidrag til landets beredskapsevne?
«Skogen spiller en viktig rolle i Norges sivile beredskap. Det snakkes det foreløpig altfor lite om.»
Med forsvar og beredskap som så soleklar tematikk, fikk skogens bidrag i Norges beredskap overraskende lite oppmerksomhet på Arendalsuka. Bare arrangementet «Grønn sikkerhet – er bioenergi Norges glemte ressurs?» tok opp temaet direkte. Her ble det pekt på hvilken rolle bioenergi kan spille for å skape sikrere energiforsyning. Vedovner spredt rundt i hus og hjem blandet med større og mindre varmesentraler og fjernvarmeanlegg, avlaster strømnettet, skaper større fleksibilitet og variasjon i energiforsyninga og noe som gjør oss mindre sårbare ved eventuelle angrep.
Nasjonal og lokal foredling av tømmer til andre trebaserte produkter vil gi flere av de samme fordelene i urolige tider. I Sverige bygde Kooperativa Förbundet i 1941 Älvenäs cellullfabrik for å skape egen produksjon av tekstiler da landet var avstengt og utenrikshandelen sterkt begrenset på grunn av krigen. Å bygge ny treindustri her til lands, var også hovedtema på Skogeierforbundets «Arendalsdebatt om skog». Her ble det snakket mye om Miljødirektoratets nei til Billerud Vikens initiativ til å bygge ny skogindustri på Follum. Viktige argumenter var at det er ny grønn og fornybar industri som bidrar til å flytte mer av hjem og sender mindre tømmer ut av landet. Men en slik ny fabrikk med kortreist og lokal verdikjede, bidrar også til mer kontroll over og bedre forsyningssikkerhet av trebaserte produkter. Forsyningssikkerhet skinte også igjennom i nybakte gårdbruker Jon (blir bonde) Almås’ svar da Norsk Skogbruk spurte hva han ville gjøre med skogen sin: – Jeg har jo skog til ved. Og så vil jeg kjøpe meg et lite gårdssagbruk og skjære materialer til eget bruk.
Skogen spiller en viktig rolle i Norges sivile beredskap. Det handler både om den enkelte skogeiers ansvar for å sikre produksjon og tilgang til råstoffet, og hele næringas ansvar for nasjonal og lokal videreforedling til kortreiste og anvendelige produkter. Her kreves også politikernes oppmerksomhet og ansvar for tilrettelegging. Dette snakkes det foreløpig altfor lite om.
