Ola Elvestuen satt ikke lenge i Klima- og miljøministerstolen før han tok tak i «pøbelgrana». Han vil utrede et mulig forbud mot sitkagran og andre utenlandske treslag, noe som kan bety spikeren i kista for produksjonsskogbruk på en del områder langs kysten. I denne prosessen blir det svært viktig at ikke følelsene får styre.
Miljøbevegelsen kaller sitkagrana for «Pøbelgran». På samme måten skal «eventyrskoger» bety urørt gammelskog. Tendensiøs språkbruk og ordvalg appellerer til følelser og brukes stadig mer bevisst i samfunnsdebatten for å påvirke holdningene våre. Og en klar utfordring i sitkagradebatten er at den virker følelsesstyrt snarere enn av forskningsbaserte fakta.
I 2004 dekket Norsk Skogbruk en debatt om sitka på øya Austevoll. Øybefolkningen ville ha den bort og få tilbake sjøutsikten. Det er en ærlig sak. Men man tar samtidig vekk en råsto ressurs som kan gi inntekt og næring. Dessuten, hvem var de som ville ha åpent landskap og hvorfor? Hva oppleves estetisk og av hvem? En som kommenterte debatten var forsker i etnolog og landskapshistoriker Karen Lykke Syse. Hun påpekte at bakgrunnen ofte er at folk ønsker å beholde sitt barndomslandskap. Og at få vil innrømme at nostalgi skaper uviljen, – at folk blir vel så lei seg for at åpent landskap blir til skog, som at det skjer med fremmede treslag. Kanskje er der derfor fremmede treslag blir angrepet i større grad enn andre fremmede svartelistearter som ikke endrer landskapet på samme måten? Da kan argumentasjonen også bli skalkeskjul for den egentlige årsak- en til skepsisen. For som Syse sier: – Å ønske seg tilbake til gamle dager er ikke god nok retorikk. Det er mer stuerent å argumenter med «økologisk mangfold, bærekraft og naturlig».
Og hvis våre naturpreferanser ofte handler om våre barndoms minner, er det nærliggende å tro at det påvirker våre positive assosiasjoner til de ulike landskapene. At for eksempel en hedmarking som har vært med far ut i produksjonsskogen som barn for å inspisere gårdens fremtidige verdier, vil oppleve tett granskog som positivt. Mens fiskersønnen på kysten som vokste opp med fri sjøutsikt på veg til havna med en far som aldri hentet inntekt fra skogen, heller opplever en tett sitkagranskog truende.
Skogreisinga ble gjort i beste mening. Generasjonen som satte plantene i jorda hadde et genuint ønske om å skape en ressurs for kommende gene- rasjoner. Iveren og entusiasmen var stor og plan- tene foreløpig små. Barna deres vokste opp med utsikt, enn så lenge. Men som voksne ser disse kanskje bare sitkaveggen. Barndommens åpne landskap er borte og høsting av tømmerverdien er fortsatt et stykke fram i tid. Skogbruk er en lang- siktig næring. På kysten er det ingen tradisjoner for dette. Og fisken kommer hvert år. Men nå er skogplanternes barnebarn i ferd med å blir store. De vokste opp med granskogen på øyene og i fjordene og kan dessuten begynne å høste av verdiene. En mer positiv holdning til barskog langs kysten synes i ferd med å spire. Holdningsendring tar tid, og barndommens landskap skaper sterke følelser.
Vi advarer mot å la følelsene styre avgjørelsene i den politiske prosessen som nå er på gang. Det kan virke som mange – sikkert i begge leire, har skjulte agendaer i saken, som skaper mistillit. Og det sjongleres med tall til fordel for det synet man vil underbygge. Men forskningen er forelø- pig mangelfull og synes ikke å vise noen tydelig spredningskrise. Sitkagrana har allerede levd 100- 150 år vestpå, og dersom den spredde seg med 381 meter i året (et estimat Artsdatabanken opererer med), burde hele landsdelen vært sitkakledd for lengst. Det er den ikke.
Dessuten produserer sitkagrana store tømmer- volum raskt. Skogforskningen på Vestlandet har registrert felt med opptil 170 m3 pr dekar som ble plantet på 30-tallet. Da bindes også karbon i rekordfart. Nord- vesteuropeiske sitkaplantinger utgjør rundt 12 millioner dekar (550.000 i Norge) og binder årlig 24 millioner tonn CO2, nesten dobbelt så effektivt som vanlig gran. Det er lite fremtidsrettet å gi fra seg et slikt verktøy for verdiskapning og karbonbinding uten at avgjørelsen er grundig fundert og basert på forskning og fakta.
