Så ser det ut til at Norske Skogs fabrikker legges ut på auksjon. Det skjer etter at Aker og Kjell Inge Røkke meldte seg på som aktør, og varslet at de sammen med Oceanwood ønsker å by på disse. Da ble styrets mulige redningsplaner til slutt usannsynlige.
Vi har etterlyst norske og langsiktige eiere for de norske fabrikkene og for et selskap som lenge nok nå har lidd under sin blytunge gjeld, økonomisk krevende drift og den finansspekulasjonen det har medført. Spekulanter som er spesialister på konkurstruede selskaper raider og tjener penger på «andres ulykke». Selv tannlegen som Dagens Næringsliv har fulgt har tjent penger på bare å kjøpe og selge aksjene frem og tilbake i denne tiden da disse har svingt opp og ned. Men det skapes ikke akkurat verdier av denne virksomheten. Vi håper ikke Aker og Røkke har tenkt å gjøre det samme. Nå trenger Norske Skog en seriøs eier som ønsker å satse langsiktig på denne industrien og investere i og utvikle selskapet. Ikke bare høste. Tidligere erfaringer med Aker er varierende, men det hevdes i denne forbindelsen at det satses langsiktig. Vi håper vi har samme forståelse av hva langsiktig betyr.
For det er fabrikkene som skaper verdier og som har gjort det hele tiden. Og det må de fortsette med uansett hvem som eier dem. Det skjønner også skogeierne, som nå forhandler neste års tømmeravtaler som vanlig. Det er å ta ansvar for situasjonen.
Men skogeierne kan også komme opp på langsiden nå når fabrikkene legges ut på auksjon, slik det er varslet. De største skogeierandelslagenes rykende ferske Norsk Industrikapital AS er nemlig et investeringsselskap for skogindustri. Denne konstellasjonen synes skapt for å være med å by på de norske fabrikkene. Spørsmålet er om skogeierne kan stille kapital som monner i denne sammenhengen. Selv om alle de store andelslagene er med, er det nok til å bety noe? Uansett er det positivt at andelslagene kan stå sammen om et viktig tiltak for næringen, når det virkelig gjelder. Det kan også bringe andre seriøse og langsiktige aktører på banen – og kanskje inn på eiersiden i selskapet. Målet for skogeierne må være å få med seg andre aktører med samme innstilling – nemlig å bevare noen av de siste restene av norsk massevirkeforbrukende treforedlingsindustri. For å sikre verdiskapning og foredling av norsk råstoff i Norge og unngå enda mer eksport til svensk industri – eller subsidier til denne industrien, som økonom Christian Anton Smedshaug i Agrianalyse kaller det i sitt foredrag om å industrialisere Norge igjen (se sak i Norsk Skogbruk nr 12).
Smedshaug peker også på at handelsbalansen i fastlands-Norge allerede er på minus 200 milliarder og at totalen inkludert olje og gass også er fallende, selv om den fortsatt er positiv. Han mener at det som står igjen når oljeboblen og eiendomsboblen sprekker, er foredlingen av norske råvarer, der skog er en av dem. Og at den virkelige verdiskapningen ligger i industrialiseringen. Da er ikke høsting, raiding og kanskje nedleggelse av eksisterende industri noen god start. Da er snarere spørsmålet hvem kan tenkes å drive industri og utvikle produksjonen fremover? Og dersom de norske private investorene fortsatt sitter fast i olje- og eiendomsboblen, er det bra med et skogeierinitiativ som tør investere i industri. Det er bra både for verdikjeden skog og tre og for vår fremtidige velferdsstat, som etter hvert må belage seg på å klare seg uten de enorme oljeinntektene.
Men det er mange aktuelle kjøpere til Norske Skogs fabrikker,– over 100 varsler DN. En skogeierkonstellasjon med langsiktige ambisjoner vil absolutt trenge forsterkninger. Og til et slikt samfunnsoppdrag burde Investinors midler være egnet. Fondet ble etablert da Tofte ble nedlagt, nettopp for å styrke foredlingen i næringen. Nå står to fabrikker til i fare. Dersom mandatet hindrer Investinor å bidra til å bevare disse bør det endres, så pengene kan settes inn på det de faktisk var tiltenkt. For å bruke to eksisterende fabrikker som springbrett for å utvikle og omstille ny industri i næringen, er lettere enn å starte fra scratch. Med eller uten Røkke og Aker…