Hva driver norske skogeiere? 

Hva er norske skogeiere interessert i, og hvilket behov har de for kunnskap? Forsker Hanne K. Sjølie har mange svar, og gjennom en oppfølgingsstudie får hun snart enda flere – i vinter inviteres 5000 skogeiere til en ny spørreundersøkelse.

Hanne K. Sjølie er professor i skogfag ved Universitetet i Innlandet, og har i mange år forsket på hva som driver norske skogeiere. I oktober presen­terte hun sine funn på Skogselskapets rådsmøte, og hadde med en nyhet:
– Vi gjorde en spørreundersøkelse tilbake i 2014, som fortsatt er ganske unike data. Gjennom Statistisk sentral­byrå (SSB) sendte vi den ut til et utvalg av skogeiere i hele landet. Vi fikk svar fra over halvparten, som regnes som veldig, veldig bra ved en slik under­søkelse. Dette utvalget på drøyt 1600 skogeiere er representa­tivt for den populasjonen vi har av personlige skog­eiere. Nå er vi i gang med å gjøre oppfølgingsstudier, og planlegger å sende ut en stor spørre­undersøkelse til 5000 skogeiere i vinter, sier Sjølie.
Med overskriften «Beslutninger om hogst» oppsummerte hun noen av funnene fra 2014.

Eierskapet – små og mange

– Det meste av den produktive skogen i Norge eies av privat­personer, og er fordelt på veldig mange eiendommer. Gjennom­snittseiendommen er på bare 400–500 mål, og de fleste hogger sjelden eller ikke i det hele tatt. Sam­tidig er det ofte de små eiendommene som er mest produktive, sier Sjølie.

Personlige eiere tenker annerledes

Hun tok for seg de prinsipielle for­skjell­ene mellom personlige eiere, og eiere som stat, kommune, offentlige institusjoner eller industri.
– I motsetning til selskapseiere, som har krav om lønnsomhet, er person­lige skogeiere nyttemaksimerende heller enn profittmaksimerende. De søker ikke bare økonomisk gevinst, men verd­setter også rekreasjon, naturmangfold, arv og tilhørighet. Eierskap gir mening og glede i seg selv. Dermed påvirker eiernes verdier både hogstnivå, natur­forvaltning og skogens økosystem, sier Sjølie.

«Flermålseiere»

– Personlige skogeiere er ofte det vi kaller flermålseiere. Vi kan ikke si at skogeierne er mest opptatt av mål A eller B, men at de er opptatt av mange mål. De vil tjene penger på skogen sin, men de har også veldig mange andre ting de ønsker å oppfylle fra den skogen. Målsettingene de har, påvirker hogsten.
For aktive skogbrukere spiller tøm­merprisen inn. Skogeiere som bor lengre unna skogen de eier, har lavere sann­synlighet for å hugge. Skogeiere med større eiendom har høyere sannsyn­lig­het for å hugge.

Inaktive skogeiere

– Men vi ser at på over halvparten av eiendommene hugges det ikke tømmer i det hele tatt i løpet av 20 år. Hva skal til for å få de som sitter på gjerdet, de inaktive skogeierne, til å hoppe der­fra? Da kan vi ikke bruke det vi obser­verer i markedet, fordi de deltar ikke i mar­kedet. Det vi ser er at mange av disse ikke responderer på pris. Det er litt overraskende, for det er mot all kjent økonomisk teori, sier Sjølie.
– Samtidig ser vi at de som er opp­tatt av arv, er mer tilbøyelige til å hogge. De som er opptatt av at eien­dommen skal overtas av egne barn eller barne­barn, tenker at de ønsker å gjøre eien­dommen mest mulig rustet til neste generasjon. Det påvirker.

Kunnskap og uavhengig rådgivning

Forskerne har også undersøkt hvor­dan skogeiernes kunnskap spiller inn med tanke på hogst.
– Vi ser at de som er medlem i en skogeierorganisasjon, som andels­lagene og Norskog, i mye større grad har en skogbruksplan, kjennskap til Skogfond, og kunnskap om ansvar for miljø, enn de som ikke er med­lemmer. Det gjør en veldig stor for­skjell. Vi spurte også om mangel på kunnskap om hogst og salg av tøm­mer, og om det har vært en barriere for å hogge tidligere. 20 prosent av de som ikke er medlemmer oppgir det som en barriere.
Skogbrukssjefene peker seg også ut som en viktig informasjonskilde.
– Vi ser at de som har kontakt med skogbrukssjefen i kommunen, er mer tilbøyelige til å både søke mer kunn­skap, og til å hogge. Så det er litt interessant at skogbrukssjefene har stadig mindre tid til oppfølging og rådgivning.

Mål om økt avvirkning

Sjølie påpeker at det er vanskelig å komme utenom de små eien­dom­mene i lavlandet hvis man skal nå målene om avvirkningsøkning.
– Litt av utfordringen er hvordan vi kan nå disse skogeierne. Mange av dem er ikke aktive, de er kanskje ikke med­lemmer, de bor kanskje ikke i de store skogkommunene, og de sitter på gjer­det og de reagerer ikke på pris. Men de sitter på masse virke, sier Sjølie.
– De skogeierne som sitter på gjerdet påvirkes også ganske mye av det som skjer utenfor i samfunnet, altså utenfor den lille skogbruk­sfæren. En del av bildet er altså hvor­dan skogbruket oppfattes utenfra. De inaktive skog­eierne leser kanskje ikke Norsk Skogbruk, de går kanskje ikke på skogbruksmøter, de får kan­skje informasjon om skog­bruket fra et helt annet hold.
Sjølie peker på at det i media ikke alltid kommer fram at skogøko­systemet i Norge er det eneste øko­systemet som har hatt positiv utvikling de siste 20 årene.
– Andelen gammel skog øker, og det forventes at den vil øke fra dag­ens 3 prosent til over 20 prosent av pro­duktivt areal i løpet av 100 år. Likevel opplever mange skogeiere et negativt mediebilde av skogbruk, noe som kan virke dempende på aktiviteten.

Regler og omdømme

– En relevant del av dette bildet er også hvordan skogbruket følger sine egne regler. I en ny forskningartikkel jeg har skrevet sammen med biolog Ane Christensen Tange i Glommen Mjøsen Skog, har vi gått gjennom 27 kantsoner, som ifølge PEFC skog­standard fra 2015 skal ha en bredde på 10–15 meter. Det vi fant var at gjennomsnittet på kant­sonebredden er 7 meter, og medianen 5,7. Selv om det kan være flere grunner til at enkelte kantsoner er under 10 meter, ser vi altså at det er veldig mange som ikke er i tråd med denne standarden. Hvordan skogbruket følger sine egne regler, og hvordan det oppfattes, spesielt av disse skogeierne som er litt utenfor disse innerste sirklene, er viktig å ta med seg. Hvis det kom­mer mange medie­oppslag om dårlig forvaltning og ikke helt oppfølging av reglene, er kanskje disse skog­eierne mindre tilbøyelige til å hogge, sier Sjølie.

Skogselskapets rolle

Sjølie mener Skogselskapet har en viktig rolle i dette. Skogbrukslederne er kompetente, men har økonomiske bindinger og oppfattes ikke alltid som nøytrale rådgivere. Skogbruks­sjefene oppfattes som nøytrale, men har lite tid til rådgivning. Skog­selskapet kan fylle et viktig område, og kan bidra til at flere inaktive skogeiere får et mer aktivt forhold til hvordan de vil forvalte eiendommen sin.