Det foreligger en restruktureringsplan fra styret i Norske Skog Group om at obligas- jonsgjeld omgjøres til aksjekapital. Det har to konsekvenser: At de gamle aksjene blir tilnærmet verdiløse. Og at obligasjonseierne får full styring til å slakte selskapet. Det igjen kan i verste fall bety at produksjonsutstyret demonteres av ivrige små teknikere fra Indokina. Banker og leverandører kan få avkort- ning på sine krav, men vil puste ut selv om de ikke er direkte lettet.
Leserinnlegg: Birger Braadland, Norskogmedlem, Halden
Problemene i Norske Skog er finansielle, og løsningene bør følgelig være kapitalorienterte, ikke resultere i demontering. Dette burde vært en opplagt mulighet for en konservativ regjering selv uten arvtagere til Fredrik Stang. Dessverre styrer dagens utga- ve mot et sikkert valgnederlag på umodne regionsreformer og manglende lydhørhet til velgerne, til tross for gode økonomiske resul- tater generelt.
La oss tenke oss at de kunne føre en litt proaktiv industripolitikk for industrier som faktisk går med overskudd driftsmessig, til forskjell fra subsidier og tiltakspakker til dem som tapte penger slik tidligere styresmakter praktiserte, for å bruke NRK-norsk: Regjeringen gir Folketrygdfondet en garanti mot tap ved en restrukturering i deres regi, et slakt ville alternativt gi staten et tap på inn-
tekter og betydelige arbeidsløshetsbidrag. Fondet tilbyr obligasjonseierne 50% av pålydende (rentenivået indikerer en slik verdi) med forbehold om 90% aksept og en garanti mot konkurs, samt et tilbud til aksjonærene om en krone per aksje. Blir dette godtatt kan Fondet som eier utstede nye obligasjoner for kjøpsprisen til mer moderate renter tilsvarende et nå solvent selskap og redusere de ukentlige renteutgiftene fra to millioner til rundt 0,6. (Norske Skog betaler i dag en rente på rundt 12-13%, red anm.) Når Norske Skog etter dette viser brukbart overskudd, selges obligasjoner og nye aksjer rolig ut i markedet. Fondet kan greit tjene noen hundre millioner på saken gitt at Staten har garantert mot tap. Det store tapet går til gribbefond og forsikringsselskap som har kjøpt endel obliga- sjoner på billigsalg, og det tapet er forsåvidt allerede et faktum. Selskapet forblir i landet og vil bidra til fellesskapet. Arbeidsstokken beholdes og leverandører får betalt.
Men dette krever mot. Dessverre er mot mangelvare i en regjering av taleføre skolelys som ikke kan sin Macciavelli. De prioriterer en ny stortingsgarasje til rundt to milliarder, høster som fortjent forakt og taper valget.
