Skogen er ikke bare trær – den er et av Norges viktigste klimakort. Riktig forvaltet kan skogen kutte utslipp, bygge verdier og skape arbeidsplasser i generasjoner fremover. Fremtiden for norsk skogbruk bør derfor være svært lys. Men det krever politisk vilje for at denne fremtiden skal bli realitet.
Tekst: Erik Toverud, styreleder i Norskog
For å utløse skogens potensiale må politikerne legge til rette for et aktivt og fremtidsrettet skogbruk. Næringen må på sin side forvalte ressursene klokt, ansvarlig og innovativt.
Norsk skogbruk er et kinderegg av bærekraftig verdiskaping basert på en fornybar ressurs: Vi skaper arbeidsplasser og aktivitet i hele landet, vi er en nøkkel i overgangen til lavutslippssamfunnet, og vi utgjør en grunnpilar i sirkulær bioøkonomi. Årets statsbudsjett viser dessverre at denne innsikten ennå ikke har fått reelt fotfeste i den politiske virkeligheten. Regjeringens prioriteringer speiler ikke handlingsrommet og potensialet som finnes i norsk skog. Årets statsbudsjett viser at ambisjonene for skogen finnes på papiret, ikke i faktiske prioriteringer.
Et budsjett uten klimaambisjon for skogen
Da regjeringen tidligere denne måneden la frem sitt forslag til statsbudsjett for 2026, var forventningene store. Regjeringen har selv slått fast at økt karbonopptak i skog er et viktig bidrag for å nå klimamålene. Da er det ekstra skuffende at en reell satsing på klimatiltak i skog glimrer med sitt fravær.
Tiltak som tettere planting, ungskogpleie, gjødsling og skogplanteforedling er alle dokumentert som kostnadseffektive klimatiltak av offentlige myndigheter. Til sammen representerer de noen av de billigste klimatiltakene vi kan iverksette nasjonalt. Til tross for dette er tiltakene ikke tilstrekkelig fulgt opp.
Til sammenligning koster ett tonn spart CO₂ gjennom ungskogpleie mellom 61 og 156 kroner ifølge anslag fra Klimakur 2030, mens prisen på klimakvoter ifølge Grønn bok er anslått til 71,2 euro i 2025, med en forventet økning til 92,8 euro i 2033. Klimatiltak i skog representerer dermed et betydelig rimeligere klimatiltak. Et tiltak som ikke bare fjerner og lagrer karbon, men som samtidig skaper en fornybar ressurs.
Den manglende økonomiske oppfølgingen er derfor ikke bare et brudd mellom ord og handling. Den er et uttrykk for manglende realpolitisk vilje til å satse på skogen i klimaarbeidet.
Skogens unike klimabidrag
Potensialet i tre som fornybar ressurs er godt dokumentert. Skogen bidrar ikke bare med råvarer, men med klimaløsninger i tre dimensjoner:
- Karbonopptak – gjennom fotosyntesen som binder CO₂ i levende biomasse.
- Substitusjonseffekt – der trebaserte produkter erstatter utslippsintensive materialer som for eksempel olje, stål og betong. Svart karbon erstattes med grønt.
- Karbonlager – der karbonet beholdes i treprodukter gjennom lang levetid.
I 2024 estimerte Landbruksdirektoratet at norske skoger tar opp over 20 millioner tonn CO₂-ekvivalenter årlig, og ifølge NIBIO var nettoopptaket i norsk skog i 2022 om lag 37 prosent av Norges utslipp av klimagasser, nær 18,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Ingen annen sektor kombinerer karbonopptak og utslippsreduksjon. Dette samtidig som vi kontinuerlig tilpasser oss et endret klima.
Kort fortalt er skogens bidrag i klimaarbeidet unikt. Da er det uheldig at utviklingen går feil vei. Skogens karbonopptak har ifølge NIBIO falt med om lag 40 prosent det siste tiåret. Årsakene er sammensatte, og noen av disse er den naturlige effekten av endret alderssammensetning i skogen samt lavere investeringsnivå i skogkultur. Summen er likevel klar: Vi investerer ikke nok i skogen til å opprettholde dens rolle som klimamotor.
Manglende samsvar mellom ambisjon og bevilgning
For å snu trenden trengs målrettede tiltak som øker tilvekst og vitalitet i skogen. Slike tiltak vil ikke bare styrke karbonopptaket, men også sikre ressursgrunnlaget for en grønn verdikjede som allerede sysselsetter titusenvis av mennesker og leverer klimavennlige produkter verden over.
Ingen andre klimatiltak er så gunstige for klima, næringslivet og distriktene. Det å investere i skog er å investere i fremtidens utslippskutt og verdiskaping samtidig.
Derfor er det bekymringsfullt at en reell budsjettmessig oppfølging av regjeringens egne formuleringer om skogens betydning er fraværende. Norge risikerer å undergrave sin mest kostnadseffektive klimapolitikk – rett og slett ved å ikke prioritere den.
Skognæringen vil ta sin del av ansvaret
Ansvar må likevel deles. Det offentlige skal legge til rette, men skognæringen må allikevel levere. Vi skal vise initiativ, ansvarlighet og tilpasningsdyktighet i den praktiske gjennomføringen av klimatiltak.
Gjeldende regelverk og sertifiseringsstandarder må og skal etterleves, og vi må fortsette å utvikle kunnskapsbaserte løsninger for et bærekraftig, aktivt og robust skogbruk. Legitimitet bygges gjennom handling, ikke bare ambisjoner.
Men for at næringen skal kunne levere på sitt potensial, må også rammevilkårene være til stede. Økonomiske virkemidler gjennom statlige bevilgninger til målrettede klimatiltak i skog vil være en samfunnsmessig viktig investering i klimaarbeidet.
En invitasjon til politisk handling
Norsk skogbruk har vist, og viser fortsatt, at vi utgjør en forskjell – både klimamessig og samfunnsøkonomisk. Men for å videreføre dette bidraget må skogen prioriteres som den klimapolitiske ressursen den er.
I en tid der hvert tonn CO₂ teller, bør det være en selvfølge at de billigste, mest naturbaserte og mest verdiskapende klimatiltakene prioriteres i fordelingen av midler. Det handler ikke bare om skogbrukets fremtid, men om Norges mulighet til å nå sine klimamål på en måte som også styrker samfunnet, distriktene og den grønne verdiskapingen.
Et godt sted å begynne er i de pågående budsjettforhandlingene: Prioriter klimatiltak i skog, og la næringen vise hva den kan levere. Vi skal ta vår del av ansvaret – men vi trenger at politikerne gjør det samme.
