Det har ikke manglet dårlige nyheter å formidle fra norsk treforedlingsindustri de siste årene. Men ingen av disse har kommet fra Borregaard. Og i 2020 presenterer den tradisjonsrike bedriften et rekordhøyt driftsresultat før avskrivninger på 1,132 milliarder kroner. Hva er egentlig hemmeligheten?

Per A. Sørlie har arbeidet i Borregaard i 31 år og vært adm.dir. de siste 22. Han mener hovedforklaringen på at det går så bra ligger ganske langt tilbake i tid. – For rundt 30 år siden ble det besluttet å spesialisere virksomheten, det vil si dreie produksjonen fra tradi­sjonell treforedling til spesialkjemi, men fortsatt basert på tømmer og bio­masse. Men en sånn omlegging er adskillig lettere å vedta enn faktisk å gjennomføre, det innebærer en grunn­leggende endring både av kulturen og kompetansebehovet. Så det har tatt sin tid, med i dag høster vi fruktene av denne beslutningen, forklarer han. Og fruktene er mange, Sørlie fortel­ler at Borregaard i dag produserer 700 ulike produkter, og av årsberetningen framgår det at disse sørger for en ver­diskapning på mer enn 1200 kroner pr kubikkmeter tømmer som benyt­tes, dette har økt fra ca 800 kr i 2015.

– Er det mer å gå på her, eller kan skogeierne håpe på at tømmerfor-bruket nå øker? Borregaard har jo kjøpt rundt 1 million kubikkmeter gran i året så lenge jeg kan huske.

– Jeg vil ikke utelukke en viss vekst i tømmerforbruket, men vårt invester­ingsprogram vil fortsatt være rettet mot å skape merverdi ut av dagens råstoff. Eksempelvis øker vi nå vår vanillinproduksjon med 25–30%, og for ikke lenge siden oppgraderte vi hele vår produksjon av etanol til driv­stoffkvalitet. Dette er med på å øke verdiskapingen ytterligere, og jeg tror fortsatt det er mye å gå på. Samtidig er det viktig å arbeide med kontinuer­lige forbedringer av produktiviteten. Bak hver ansatt hos oss ligger det nå en omsetning på 5 millioner kroner, og en verdiskaping på 3 millioner. Dette er en vesentlig økning i løpet av det siste tiåret, og en slik utvikling er helt nødvendig. Den har likevel ikke medført bemanningsreduksjoner på veldig lenge, i stedet er det satt i gang ny produksjon. Men skal man drive industri i Norge på langsiktig basis må man tjene ganske mye penger, vi har et internt avkastningskrav på 15% på våre investeringer. Da blir det både utbytte til eierne og penger til forskning, fornyelse og vedlikehold. For å få til dette må man lage produk­ter som er godt betalt.

– Dere investerer mye i Sarpsborg, men ikke bare der. I 2018 brukte dere en liten milliard på å etablere lignin-produksjon i Florida. Hva er det som avgjør hvor investeringene kommer?

– Ligninproduksjon må etableres der det finnes ligninråvare, og det betyr i tilknytning til en produsent av sul­fittcellulose. Dem er det ikke så veldig mange av, men vårt valg falt altså på en fabrikk i Florida. Ellers er det mange gode grunner for oss til å investere i Norge, ikke minst har vi et stort og godt kompetansemiljø og høy produktivitet. Det var helt naturlig for oss å legge produksjonen av vår nye mikrofibrillære cellulose Exilva hit.

– Det vises gjerne til Borregaard i debatter om norsk industri. Men jeg har hørt det sagt at oppskriften ikke kan følges av så mange andre, siden selskapet på viktige produkter dekker halvparten av verdens samlede etterspørsel.

– Det er langt på vei riktig. Vi har stor global markedsandel på mange av våre produkter, og vi sikter oss også inn på spesialiserte markeder når vi vurderer nye. Det betyr at vi velger bort standardiserte volumprodukter, som for eksempel bulkproduksjon av biodrivstoff. Men jeg tror det ligger mange nye muligheter foran oss innenfor den strategien vi har valgt.

– Ja, vi har jo hørt noen hundre ganger at alt som kan lages av olje kan lages av tre ...

– Jada, og vi kan produsere en god del av det. Men samtidig må både skogei­erne og andre være klar over at verd­ens bioressurser ikke er uendelige, man må tenke gjennom hva som er den beste utnyttelsen. Og vår strategi er altså å lage spesialiserte produkter som er godt betalt. Eksempelvis er det et stort potensial for slike produkter innenfor landbruket. På samme måte som maling etter hvert har blitt vann­basert, skjer det samme nå med for eksempel plantevernmidler, og det er ligninbaserte tilsettingsstoffer som gjør dette mulig. Også innenfor øko­logisk dyrking har vi fått fram såkalte biostimulanter, som stimulerer rot­veksten og muliggjør dyrking uten kunstgjødsel. Fôrproduksjon er også et stort marked, lignin brukes som bindemiddel i pellets, vi arbeider også med produkter som kan stimulere dyras immunforsvar og redusere bruken av antibiotika.

– Store treforedlingskonsern i våre naboland legger nå ned sin produksjon av trykkpapir og etablerer celluloseproduksjon og bioraffinerier i stor stil. Betyr dette skjerpet konkur-ranse for Borregaard?

– Ikke uten videre, så vidt jeg forstår handler det om produksjon av sulfat­masse som har en annen anvendelse, og om ganske standardiserte energipro­dukter. En skal ikke være for skråsikker om framtida, men det vi hittil har sett vil ikke påvirke våre markeder så mye.

– Med et forbruk på en million kubikkmeter og et driftsresultat på drøye 1,1 milliarder vil vel heller ikke en hundre kroners økning av massevirkeprisen velte spillet?

– Nei, tømmerinnkjøpet represente­rer 12–15% av våre kostnader, mens jeg tror det representerte rundt 60% for fabrikken på Tofte. Vi betaler markedets pris, men for skogeierne må det også bety noe at vår fabrikk alltid går for fullt, og at det ikke er noen tvil om at vi tar imot avtalt volum. Vi er i den heldige situasjon at ingen enkelt innsatsfaktor dominerer på kostnadssiden. Heller ikke energi, vi forbruker mye strøm og varme, men er likevel ikke på nivå med kraft­krevende industri. Derfor bruker vi vanligvis heller ikke mye tid og kreft­er på lobbyvirksomhet overfor norske politikere.

– Men helt hevet over svingninger i rammebetingelsene kan vel heller ikke Borregaard være?

– Nei, selvsagt ikke. På litt lengre sikt er det grunn til å være bekymret for at den raske elektrifiseringen alle nå arbeider for, ikke følges opp med økt produksjon av fornybar energi. Her vekker jo mange prosjekter voldsom motstand i befolkningen. Dette kan føre til et annet prisnivå for energi, og at det som tradisjonelt har vært et konkurransefortrinn for norsk indu­stri blir borte. Og når vi kan skryte av å generere 5 millioner i omsetning for hvert årsverk – noe som er bra i fast­landsindustrien – må vi huske at et årsverk i Nordsjøen står for 15 milli­oner. Det betyr at dersom vi vil behol­de vår levestandard har vi en stor jobb å gjøre når disse skal erstattes. Da er det viktig at det finnes virke­midler for omstilling og risikoavlast­ning, og her har vi hatt god nytte av ordninger etablert gjennom Innova­sjon Norge, Forskningsrådet og Enova. Disse har gjort det mulig for oss å teste ut flere ulike ting enn vi ellers kunne ha gjort. For 10–15 år siden var Norge skikkelig dårlige på den slags virkemidler, men siden har det skjedd mye positivt.

Og en del av dette positive er altså at Borregaard har kunnet motta gan­ske mye støtte til å foreta en storstilt omlegging av sin energiforsyning, varmebehovet som før ble dekket fra fossile kilder er nå langt på vei dekket av bioenergi, avfallsforbrenning og gjenvinning av prosessvarme. Bedrift­ens direkte CO₂­utslipp er redusert med 42% siden 2009, men ambisjon­ene stopper ikke der.

– Investorene har nå begynt å foku­sere voldsomt på miljø, og kjøper sta­dig rapporter for å finne ut hvor grønne ulike selskaper er. Vi blir ran­gert av blant andre CDP (Carbon Disclosure Project) og har oppnådd en A­klassifisering der, noe bare 2,8% av de 9600 vurderte selskapene gjorde i 2020. Men CDP ser ikke bare på hva du har gjort, de evaluerer også plane­ne dine. Og våre er å oppnå en reduk­sjon på 53% innen 2030 og 100% innen 2050, av de utslippene vi selv har kontroll over. Akkurat nå investe­rer vi, med støtte fra Enova, 130 mil­lioner i en konsentrator som fjerner vann fra en av våre sidestrømmer og gjør det mulig å utnytte flere restpro­dukter til bioenergi.

At vi bare bruker fornybart råstoff og produserer miljøvennlige kjemikalier bidrar også til at interessen og begeist­ringen for selskapet nå er stor. Det har vært perioder der vi har slitt med hard konkurranse fra oljebaserte produkter, men nå er denne konkurransen snudd til vår fordel. Når det er sagt vil jeg nok fortsatt si at våre produkter hovedsake­lig selges på grunn av sin ytelse. Men nå har det altså blitt en tilleggsverdi at de er grønne, sier Sørlie.

Som noen vil huske var Borregaard en del av Orkla­konsernet fra 1986 til 2012, siden har Borregaard vært et selvstendig børsnotert selskap.

– Hva er forskjellen på å være en del av et matvarekonsern ledet av Jens P. Heyerdahl og å lede et selvstendig børsnotert selskap med den tidligere Norske Skog-sjefen Jan Oksum som styreleder?

– Den er kanskje litt mindre enn du tror. Mange har spurt om ikke dette eierskiftet føltes som en stor befrielse. Men det er ikke riktig, omleggingen til spesialkjemi startet jo i Orkla­tiden og fikk full støtte. Samtidig var jo Orklas hovedfokus på merkevarer, og det er vel riktig å si at de ansatte har større engasjement for virksomheten nå, halvparten av dem eier da også aksjer i bedriften. På eiersiden har det også vært en viss konsolidering, kort etter at vi gikk på børs eide de 20 største aksjonærene 40%, nå er andel­en nærmere 70%. Vi har også fått inn en større andel norske, Erik Must er størst med 8%, Folketrygdfondet har også nettopp passert 5%.

Les hele Norsk Skogbruk nr 3 her.