EN UHELDIG VIRKNING

av å la markeds­kreftene råde fritt i konkurransens navn, kan være når aktørene får vokse seg så store at konkurransen som skal sikre produsenter og kunder best mulig priser, ikke virker lenger. Der globalisering, effektivisering og stadig mer stordrift er med på å skvise ut mindre produsenter. Et godt eksempel er matvarekjedene i Norge

– som for tiden bare teller tre store kjeder

– som får kritikk for å styre både produsenter og prissetting, fordi det mangler sunn konkurranse.

ET LIKNENDE EKSEMPEL

fra skog­bransjen er da Norske Skog på sitt største i praksis bare fastsatte masse­virkeprisen overfor tømmeraktørene

– som hadde lite å si. Etter «spis­ eller ­bli spist­prinsippet» hadde de klart å eliminere andre og mindre konkurrenter og tatt markedsmakta. Og for dette betalte skogeierne med lavere tømmerpriser.

NOE LIKNENDE SER

vi nå i svensk skogindustri. Svenske tømmerpriser er de laveste i europeisk sammen­ heng og det i et land som i stor grad foredler egen råvare og skaper store verdier på veien til ferdige produkter. Men industrien er blitt så stor og med så få aktører, som i tillegg eier egen skog de kan regulere markedet med, at de nå i stor grad kan styre tømmerprisene. Makten konsentreres hos de store bolagene som dermed kan ta ut mesteparten av marginene på sine skog­ og treproduktene uten å måtte dele med råstoffleverandørene. Marginer som de siste årene dessuten har vært svært lukrative fordi pris­nivået har vært høyt.

STORE AKTØRER TÅLER

dessuten å produsere med lavere marginer eller tap på marginalvolumene. Slik kan de betale litt ekstra for importert virke ut over grunnvolumene fra eget land. De handler derfor gjerne de siste kubikkmeterne fra naboer med høyere tømmerpriser uten å ødelegge det lave prisnivået hjemme.

NORGE, SOM EKSPORTERER

mest masse­virke, går imidlertid i stor grad også glipp av denne effekten. Etter kollapsen i egen treforedlingsindustri er det nemlig liten eller ingen konkurranse på massevirke her til lands, noe som gjør at svenskene egentlig ikke trenger å betale så mye mer for virket her heller. Slik smittes det norske tømmer­markedet av «den svenske bolags­-syken». Og de norske tømmer aktørene bidrar heller ikke til en sunn pris­debatt med sitt hemmelighold av prissettingen.

I ANDRE ENDEN

sitter kundene

– som på sin side skulle hatt priser regulert av konkurransen mellom aktørene. Noe som heller ikke fungerer helt som det skal. Det blir tydelig nå for trelast. De siste årene har enormt høy etterspørsel i et marked med begrenset produksjonskapasitet, gitt produ­sentene rekordhøye priser. Disse har kunnet sage det remmer og tøy holder, og tjene enormt på skyhøye marginer. Nå kjølner markedet og etter markedslovene om tilbud og etterspørsel, skal prisene ut til kundene falle. Det gjør de riktignok, men slett ikke i samme grad. Og i hvert fall ikke som tidligere, da det var mange flere aktører. Nå er det såpass få etter hvert, at de kan regulere produksjonen for å holde prisene oppe. Og taperne er kundene.

FOR Å UTFORDRE

den konsentrerte markedsmakta må det flere aktører inn i markedene, for å blåse liv i konkurransen. På tømmermarkedet forsøker nå svenske Virkesbörsen å skape mer transparens i markedet med å sette skogeiere og alle typer tømmerkjøpere i direkte kontakt med hverandre

– også ut over lande grens­ene. Det skal bli spennende å se om det bidrar til å svekke litt av makten til de store gigantene, presse pris­nivået for tømmer oppover, og der­med bidra til å fordele mer av gevinsten til de som faktisk produ­serer tømmeret

– nemlig skogeierne. Det fortjener de.