Under klimakonferansen i Sharm el-Sheikh forsterket Jonas Gahr Støre landets klimamål fra 50 til 55 % reduksjon i forhold til 1990-nivå. For å nå dette målet er det ingen vei utenom at det må bli stadig dyrere å slippe ut CO2. Men dermed øker også betalingsviljen for tiltak som reduserer CO2-innholdet i atmosfæren.
I forslaget til neste års statsbudsjett økes CO2-avgiften fra 766 til 952 kroner pr tonn, og det er forholdsvis bred politisk enighet om at den skal økes videre, til rundt 2000 kroner pr tonn i løpet av årene fram til 2030. Dette priser landets samlede utslipp i dag til rundt 100 milliarder kroner årlig. Men det er altså meningen at utslippene skal mer enn halveres innen 2030, om dette lykkes blir «prisen» bare rundt 50 milliarder. Neste års forslag til statsbudsjett ledsages for første gang av et dokument kalt Regjeringas klimastatus og plan, et vedlegg på 200 sider. Dette må sies å være mer en status enn en plan, men det synliggjøres i hvert fall tydelig at det skal mange nye politiske grep til om det ambisiøse målet om 55 % kutt skal nåes. (se figur).
MILLIARDENE SITTER LØST
Det framgår klart at dersom klimamålene skal nås er det ikke nok å gjøre det dyrere å slippe ut. Derfor brukes det nå store penger på tiltak som skal fange CO2 og bringe den skadelige gassen tilbake dit den kom fra, altså til oljereservoarene i Nordsjøen. Regjeringen har hittil bevilget 18 milliarder til Langskipprosjektet, som innebærer at CO2 skal fraktes til Øygarden nordvest for Bergen og så pumpes i rør ut på sokkelen og ned til en forhåpentligvis permanent lagring 2600 meter under havbunnen. Røret er dimensjonert for å ta 5 millioner tonn CO2 pr år, mens det på regjeringens nettsider om temaet heter at «det i første omgang er kapasitet til å ta imot 1,5 millioner tonn CO2 pr år i lageret».
TRENGER FLERE KUNDER
Men før det kommer så langt må altså CO2 samles opp på såkalte CCS-anlegg. I dag bygges det to slike i Norge, ved Hafslund Oslo Celsios avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud i Oslo og ved Norcems sementfabrikk i Brevik. Hver av disse anleggene skal etter planen fange 400 000 tonn CO2 årlig. Etableringskostnadene er svimlende, på Klemetsrud er budsjettet på 9,1 milliarder, da er driftskostnadene for de ti første årene inkludert. Rundt 2/3 av midlene kommer fra Staten og Oslo kommune, politikernes iver og betalingsvilje for å få dette til er altså stor. For om det virkelig lykkes å fange 4 millioner tonn CO₂ i løpet av disse årene vil «prisen» være rundt 2300 kroner pr tonn, om man ikke regner med noen forrentning på investeringen og avskriver den på ti år. Langskipsatsingen er basert på at flere store punktutslipp, enten i Norge eller utlandet, forsynes med fangstanlegg. Skal dette skje må det være dyrt å slippe ut CO2.
BEGYNNER Å KOSTE
Det går dermed an å trekke den konklusjon at politikerne i verdens rikeste land (målt i totale verdier pr innbygger), verdsetter klimautslipp i 2030 til rundt 2000 kroner pr tonn CO2. Selv om mange land har undertegnet Paris-avtalen reflekterer dette ikke betalingsviljen globalt. Men det er verdt å merke seg at prisen i EUs kvotesystem (ETS), som regulerer 40 % av utslippene i EU, er mangedoblet siden 2017. I skrivende stund er den på 77,3 euro pr tonn, altså litt under 800 kroner. Det såkalte kvotetaket skal senkes med 2,2 prosent per år fram til 2030, det er altså god grunn til å tro at prisen vil fortsette å stige. Og for regjeringen er det viktig at den nasjonale prisen stemmer noenlunde overens med EUs kvotepris. Derfor blir da også CO2-avgiften for landets 140 kvotepliktige virksomheter, som omfatter våre konkurranseutsatte industribedrifter, satt ned fra 192 til til 95 kroner pr tonn neste år. Det er jo ikke noe ønske om at klimapolitikken skal sende arbeidsplasser ut av landet. En videre opptrapping av CO2-avgiften vil nok derfor være avhengig av at kvote prisen i EU fortsetter å stige.
Fortsatt synes veien lang fram til et globalt kvotemarked og en felles pris, men kvotesystemer har blitt sjøsatt både i Kina og i deler av USA. Dermed har en betydelig andel av CO2-utslippene i verden i det minste fått en prislapp.
MEN HVA MED SKOGEN?
Verdens samlede klimautslipp tilsvarer rundt 50 milliarder tonn CO₂, (Norges bidrag er dermed på en snau promille). Halvparten av disse utslippene bindes i naturen, omtrent likt fordelt mellom havet og plantevekst på land. Resten bidrar til økningen av CO2-innholdet i atmosfæren og dermed den globale oppvarmingen.
Selv om landets netto CO2-opptak i skog har vært fallende siden 2009 tar skogbruket i Norge tar opp 24,5 millioner tonn CO2 (2020). En snau tusenlapp pr tonn, som altså er regjeringens forslag til avgift neste år, ville dermed utgjøre 23,3 milliarder kroner. Dette er mellom tre og fire ganger så mye som førstehåndsverdien på tømmeret som hogges her i landet. Men tallet er av flere grunner uinteressant. For det første representerer ikke bindingen i skog en permanent «bortskaffing» av CO2, slik utslipp som aldri finner sted eller permanent lagring under havbunnen gjør, om det fungerer. Eksempelvis fikk skogens CO2-lager i Hedalen og Etnedal seg en alvorlig knekk 19. november i fjor.
SKOGEN BARE STÅR DER OG FANGER …
For det andre er nettobindingen i skog bare delvis et resultat av menneskets innsats. Hvis ikke arealet får hus eller asfalt oppå seg vil skogen vokse til enten vi vil eller ikke. NIBIO har funnet at nettobindingen av CO2 i skogen vil finne sted i lang tid utover normal hogstmodenhetsalder. Og karbonlageret i skogsjorda vil fortsette å øke også etter at det har oppstått likevekt i tresjiktet.
Det er med andre ord ikke saklige argumenter for at skogeierne kan «fakturere full pris» for skogens binding av CO₂. Men det betyr ikke at tiltak som kan øke nettobindingen i skog er null verdt. Heller ikke et CCS-anlegg vil fungere til evig tid, det er dessuten svært energikrevende å hente CO₂ ut av røykgass. Tiltakene i skog er relativt billige
– i tillegg har de gjerne den særdeles gunstige bivirkning at de øker produksjonen av salgbart trevirke.
… MEN TELLER IKKE I REGNSKAPET
Skogens tause innsats verdsettes da heller ikke særlig høyt i de klimaregnskapene vi forholder oss til. I EU opereres det med et «netto null-mål» for den såkalte LULUFC-sektoren (Land Use, Land Use Change and Forestry). For skogen betyr det at utslippene fra avskoging må kompenseres med andre tiltak som fører til større binding, om ikke sektoren skal belaste vårt klimaregnskap. Det er situasjonen i dag, bidraget fra skog og arealbruk er negativt i landets klima regnskap. Avskoging og nedbygging av myr bidrar med 2,5 millioner tonn årlig og det er et økende fokus på at «karbonrike arealer» må få bedre beskyttelse. For de beskjedne tiltakene som foreløpig er iverksatt for «mer binding» i skogen er ikke i nærheten av å kompensere for avskoging og nedbygging. Men potensialet er der, NIBIO har beregnet at disse tiltakene kan utgjøre en forskjell på flere millioner tonn årlig, men for mange av dem tar det lang tid før det oppnås full effekt. (se egen sak om ungskogpleie som klimatiltak)
Nå kan det skje endringer i hvordan skogtiltak vurderes i klimaregnskapet, både på globalt og spesielt EU-nivå. Men lite tyder på at skogeierne i overskuelig framtid kan fakturere staten for jobben skogen deres gjør.